Måned: juni 2020

Å skrive dagbok er kanskje litt utdatert, men det finnes fremdeles noen som gjør det. Dagboken blir en form for tømmestedet, dypeste tanker og kanskje noen hemmeligheter.

Når mamma døde , satte jeg med 10 fullskrevne dagbøker . mamma skrev hver eneste dag, om den minste ting. Når hun levde var jeg aldri å snoket i bøkene, fordi jeg viste at dette var hennes , dette var mammas tanker og følelser , det privatlivet skulle ikke jeg stikke nesen i.

Jeg satte som sagt med mange dagbøker etter mamma, noen tok jeg med meg til nord da jeg flyttet(hadde ikke bladd i de en gang) dette var en del av mamma, og jeg viste ikke om jeg ville ,var klar eller om mamma hadde ment at det var ok at jeg gikk igjennom de. De lå lenge i ei eske, og hodet mitt kvernet nesten hver eneste kveld når jeg lå i senga, skal jeg? Skal jeg ikke? Hva ville mamma at jeg skulle gjøre? 

En natt gikk tankene så mye rundt dette ,at jeg sto opp fra sengen, fant esken å satte meg på gulvet ved siden av peisen det enda var glød i. Jeg husker jeg satte lenge å bare så på forsidene på bøkene, hjerte mitt banket, og jeg gråt. Trosset jeg mamma? Jeg kan huske jeg spurte høyt i lufta om jeg skulle fullføre dette, så klart var det jo ingen svar å få. Jeg hadde så mange følelser, for og mot, jeg tok meg til mot å åpnet første side.

Det var ikke dette jeg ventet meg, det var hat, mot familien, mot meg, ja mot alle. Det var ting jeg hadde fortalt i fortrolighet,alt sto der. Det som såret var alt det ondskapafulle som sto om meg , og på neste dag elsket hun meg. Dette ble som et sjokk, som 10 kniver i hjerte.

Vi visste alle at mamma var psykisk syk, men det som sto i disse bøkene bekreftet at noe var skikkelig galt. 

Mens jeg bladde i bøkene , tørket tårer, var i sjokk, bestemte jeg meg for å avslutte å lese, jeg ville ikke mer, klarte ikke mer, det ble for mye selv for meg. Jeg fant ut at min nyskjerrighet en dag ville ta meg igjen til bøkene, så jeg bestemte meg for å kaste bøkene i peisen, en etter en så jeg brenne opp i flammer,forsvinne, mammas dypeste tanker og følelser gikk opp i flammer.

Angrer jeg idag på at jeg brant de opp? Nei absolutt ikke. Jeg skulle kanskje ønske jeg aldri åpnet bøkene, skulle bare hatt kvittet meg med bøkene i det jeg fant dem.

Så husk at selv om dagboken din er din og privat, er du en gang borte, og du har ingen kontroll på om den vil bli lest. Kanskje lurt å si om du ønsker at den skal leses eller ikke, for din del og de rundt deg. 

Ikke la deg selv falle- TattoverteTanke

Mange ganger spør jeg meg selv : hvem er jeg , og hvem vil jeg være?

Jeg synes dette er svært utfordrende spørsmål å stille seg selv, og utrolig vanskelig å svare på.  Kan det ha noe med at jeg enda ikke helt vet hvem jeg selv er? Eller er det spørsmål jeg ikke vil ha svar på?

Jeg bærer på utrolig mye skam ovenfor meg selv. Jeg har gjort mange feil, og gjort mange mennesker vondt. Dette er ting man ikke bare legger bak seg(dersom du eier en form for samvittighet) det er noe du tar med deg, minner deg selv på, daglig. Du plasserer det i “skammekammeret” det setter seg dypt inn i samvittigheten. Du kan søke og be om så mye tilgivelse du bare makter, men det er lite hjelp i det om du ikke tilgir deg selv, og når du stadig klandrer deg selv.

Jeg vet 110% at jeg er en mye bedre person idag enn det jeg var for 1-2 år siden. Jeg kunne gjemt meg bak at jeg var psyk osv osv, men det blir feigt å bruke den slags unnskyldning. Jeg vet om mine feil, jeg vet hva jeg har gjort, og jeg står idag for alt jeg har gjort!

Mitt fokus var stadig på alle andre, på godt og vondt. Kanskje jeg ikke var klar til å fokusere på det virkelige problemet, var jeg for feig til å fokusere og se meg selv?

Idag vil jeg ikke katogorisere meg selv som et ondt menneske, jeg er som alle andre ikke feil fri, men jeg ønsker ingen vondt, selv ikke de som er ute etter å få meg ned i grøfta. Jeg velger å tro at mennesker som ønsker andre vondt, gjør det for å slippe fokuset fra deres vonde liv.

Jeg har desverre flere uvaner, der jeg b.l.a stikker nesen min litt for langt der den ikke hører til, jeg prøver å hjelpe alle og tror til tider jeg er superwoman, men jeg er ikke det, jeg er et vanlig menneske som ønsker å leve et rolig og fredfult liv. 

Jeg ble fortalt at jeg måtte velge mine kamper, og det åpnet mye for meg, det var inspirasjonen til dette innlegget. Og tro meg, den setningen inspirerte meg til å bedre meg, gi f$#@ i de som er der jeg selv var før: nede i kjelleren, og skulle dra alle andre med seg! 

Vi klapper for forbedring av oss selv, jeg heier på dere- TattoverteTanke

Man møter mange mennesker iløpet av livet. Noen er forbipasserende, noen er der for en stund mens de beste er der for å bli!

For meg er den værste sorten å møte på de som “var” der for en stund, de som lot deg åpne,bli knyttet til,glad i og rett å slett så opp til. De som du slapp lengst inn i hjerte! Den vennen du beskyttet med nebb og klør, den vennen du kunne ofret alt for, ble plutselig borte,  han/hun dro , skiftet personlighet over natta, verdiene til personen var borte! Totalt forandring, idag er personen for meg, ukjent. 

Jeg prøvde å finne årsak,finne tilbake, jeg ga alt jeg hadde å gi. Idag er det ok for meg, idag føler jeg meg lettet over at kampen om å vinne “prinsessen/prinsen” er over, jeg har slått meg til ro, og jeg tar dette som en erfaring med meg videre.

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få 2 for 1 + unik rabattkode på LED-lysmaske

Vennskap er noe av det fineste man har i livet, det er det beste i livet! Vær så snill å ta vare på de som virkelig er ekte, for det finnes ikke mange av de lengre.

Ta vare på – TattoverteTanke

Å gå til psykolog idag er fremdeles en “tabu” , spesielt blandt ungdommer. Man er redd for å bli “stemplet” som syk, unormal og kanskje tilogmed gal? Man forteller andre at man skal noe helt annet enn til en psykolog. Er dette slik det skal være? Er dette slik vi vil at samfunnet skal fungere? Er vi virkelig ikke kommet lengre?

Jeg synes det er tøft at folk oppsøker hjelp,veiledning , råd osv. Jeg synes det er modig at man selv kjenner at man trenger å prate med noen,lette på trykket, jeg ser opp til dere som virkelig tør å ta ansvar for egen helse, deres eget liv. Den største fienden i livet ditt er deg selv, og om du stadig motarbeider dine behov kan det gå skikkelig ille. 

Jeg startet hos psykolog i 13 års alderen, og jeg var virkelig flau over det, jeg fant på helt utrolige historier på hvorfor jeg måtte gå tidligere “hjem” fra skolen eller hvorfor jeg noen gang ikke møtte opp på skolen i det hele tatt. Når jeg tenker tilbake nå skulle jeg ønske at jeg var tøff nok til å si det som det var , at jeg var modig nok til å si at jeg trengte profesjonell støtte og veiledning. 

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få 2 for 1 + unik rabattkode på LED-lysmaske

Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at jeg hadde mellom 10-15 forskjellige behandlere ila 6 år, noe som satte litt stopper for åpenheten og tilliten. Var litt skipt å bli knyttet og kjent til en for å så starte helt på nytt med en annen. Om og om igjen. Etter hvert ga jeg opp,følte meg som en kasteball i helsenorge.

Når jeg var i begynnelsen av 20 årene tok jeg en sjangs, jeg skulle gi det et siste forsøk. Jeg fikk endelig en behandler som følgte meg opp helt til jeg var ferdig med “behandlingen”. Dette var virkelig noe helt annet enn det jeg var vant til, dette var virkelig profesjonelt arbeid og profesjonelt utført. Idag er jeg kjempe glad for at jeg ga det en siste sjangs. 

Jeg vil skrive om dette for jeg vil at dere der ute som har behov for hjelp,prat,råd ja hva det enn måtte være, faktiskt tar det ansvaret ovenfor deg selv og ber om hjelp! Det er ikke flaut og det er ikke en tabu! Det viser at du tar kontroll på livet, at du tar ansvar ovenfor din egen helse, som du faktisk skal leve med resten av livet! Du kan også være en inspirasjon til at andre tør å oppsøke hjelp, du kan være en sterk ressurs! 

Jeg vil anbefale å vertfall gi det en sjangse om det er behov, ikke svartmal det før du har gitt det et forsøk. For meg hjalp det, for meg ga det mening, for meg var det vinn vinn. 

Dette er profesjonelle mennesker som har som jobb å hjelpe , dette er mennesker som er der for akkuratt dere. 

Jeg håper og ber om at dere tar livet på alvor, at dere tar sjefsrollen i deres eget liv!

Hjelpen er der, du må bare være åpen for det- Tattovertetanke

tSelv om jeg snakker mye om at livet er bra, og at jeg idag er en lykkelig rusfri person, har jeg fremdeles mine kamper og utfordringer. Jeg mener selv at man må kjenne på litt motgang innimellom slik at man kjenner seg levende, fordi det føles så utrolig bra å komme seg opp igjen! Det gir en helt fantastisk mestringsfølelse å reise seg opp igjen og koste ting av skuldrene.

De siste dagene har det vært lite skriving, fordi jeg har hatt en del å jobbe med , her er det ikke snakk om rus bare så det er nevnt! 

Jeg møtte motgang på motgang, og det ble rett og slett litt for mye på litt kort tid for meg å takle der og da. Følte meg kanskje litt som en målskive. 

Annonsørinnhold

De beste kjøpene nå: Opptil 50% på sport og friluft

Likevel er jeg her på nett og skriver om dette, for det er ikke galt å møte veggen, det er ikke tabu, og det er ikke snakk om at man er svak selv om man trenger en pustepause, det viser kanskje bare at man har vært sterk litt for lenge . jeg føler meg verken svak, ødelagt eller mislykket! Jeg føler egentlig litt takknemlighet for at kroppen min fungerer så bra at den gir beskjed at jeg må roe litt ned, deg gjelder å se positivt der man kan se positivt! Jeg takler motgang bedre enn noen gang! 

Jeg har fremdeles pågangsmot, og livsglede, her er det ikke snakk om at motgangen tar knekken på meg, den slakker bare ned tempoet mitt , og det er ok, det er ok å stoppe opp å puste! Og det er det jeg trenger nå, å puste. 

Jeg finnes ikke deprimert , jeg er bare sliten , kroppen trenger bare litt ekstra hvile, og jeg har lært å lytte til kroppen, endelig!

Det er viktig å stoppe opp å reflektere litt over livet,øyeblikkene, kjenne etter på kroppen. Det er viktig at du sammarbeider med deg selv, ikke bare peiser på. Om du ikke gjør deg kan du få en skikkelig smell, og det tar lang tid å hente seg inn igjen, mye jobb. 

Lytt til kroppen og ditt sinn- TattoverteTanke

Jeg har et godt liv, gode venner og en fin familie. Jeg jobber det jeg kan , hjelper der jeg kan og ofrer det jeg har å ofre. Jeg vil si at livet mitt er typisk a4, noe jeg alltid ønsket meg.

Likevel er det utfordringer på livets vei , selv om jeg er rusfri er ikke livet alltid rosenrødt. Jeg har mine kamper , mine utfordringer. Det siste halve året har gått veldig fint , jeg kan si at begynnelsen av 2020 var virkelig året der jeg presterte,sto på og lot meg selv kjenne igjen. Jeg følte meg tilfreds, god og bra nok! Følte jeg klatret lengre og lengre opp på stigen, og jeg nekter å trappe ned igjen!

Desverre finnes det noen type mennesker som lever for å trø andre ned, selv når de allerede ligger nede. Jeg vet hva det er da jeg selv på ungdomskolen ikke var et potensielt forbilde, jeg var bedre når andre hadde det værre, jeg får grøssninger når jeg tenker på hvor ondskapsfull jeg var. Men jeg var bare “et barn” ikke en voksen person. Det kunne ikke falt meg inn idag og ødelegge noen liv , fordi jeg vet hvordan det føles, idag! 

Annonsørinnhold

Anti-age-produktene som gikk viralt

Det finnes mennesker der ute som hadde betalt mye for å se meg misslykket , men kjære dere; spar pengene for jeg står stødig og meg får du ikke ned i bakken, ikke denne gang .

Jeg skal innrømme at disse forsøkene gjør meg sliten og lei , men kjære dere, jeg er ikke klar for å gi meg!

Dette ble et kort innlegg, men det måtte ut! Fin søndagskveld til dere !

Omgås mennesker som hjelper deg opp – TattoverteTanke

Jeg har frem til nå skrevet litt om det jeg har møtt i livet, og vil forsette med det ,jeg vet at det hjelper andre ved å vise åpenhet rundt skumle hendelser og psykisk helse. 

Jeg skriver ikke for å få noe sympati , jeg skriver for å bli hørt, og som tidligere nevt at andre skal skjønne at det er ok prate om at man ikke har det bra. 

Jeg opplever at folk “synes synd på meg”. Ikke gjør det, alle mine valg,hendelser og situasjoner har gjort meg til den jeg er idag. Jeg kunne hatt mye ugjort, men alle har vel vært ung og dum en gang. Jeg synes ikke synd på meg selv, den fasen er jeg over. 

Annonsørinnhold

De beste kjøpene nå: Opptil 50% på sport og friluft

Det var en tid der jeg syntes at livet var urettferdig, at livet bare gikk meg imot, det var en tid jeg tenkte “stakkars meg” men det er over nå, det meste er lagt bak meg og pakket bort, fordi jeg vet at jeg ikke kommer noen vei om jeg skal gå rundt å føle meg som et offer, jeg må føle meg som en overlevende , ei som klarte å stå i det når det sto på, jeg føler meg som en kjemper, en klar vinner! 

Likevel har jeg utfordringer i hverdagen, men jeg jobber med det, knall hardt. Jeg gir meg ikke, ikke igår, idag eller de andre dagene som kommer. Jeg jobber med meg selv på andre måter enn jeg gjorde før, idag møter jeg utfordringene, før flyktet jeg og rusen ifra dem. 

Det å komme seg ut ifra offerrollen forandrer livet ditt totalt, og jeg anbefaler også andre å jobbe med den biten(så godt det lar seg gjør), ikke fordi det ikke er synd i deg, men fordi du får så mye igjen for å ble kvitt den delen i livet ditt . du får så mye igjen for å ble en vinner i ditt eget liv!

Husk du er en vinner – TattoverteTanke <3

For snart 2 år siden gikk jeg på en kraftig smell, og desverre var det mennesker rundt meg som ble såret av det. 

Jeg ble fortalt av et familiemedlen at jeg ikke trengte noe form for medisinering. Hun snakket ned om at jeg var medisinert på antidepresisve, det var en skikkelig negativ holdning rundt dette og jeg tok det til meg.

Jeg trodde på disse ordene, så jeg kuttet de ut. Jeg trappet ikke ned gradvis, jeg sluttet umiddelbart på hele medisinen. Det gikk ikke mange dagene før jeg ble et stort kaos, og kaos ble det rundt meg. Alt falt i sammen! Jeg møtte veggen med et smell!

Jeg skiftet personlighet, og ble kun et menneske med puls. Jeg var ikke tilstede i min egen kropp, jeg var en kaotisk person! Jeg ble kald,kynisk og rett og slett en forferdelig person, den verste versjonen av meg selv.

Jeg såret mange mennesker rundt meg, jeg følte liksom at jeg hadde 2 personligheter, og de krasjet totalt. Slik holdt det på i 3 mnd før jeg startet opp på medisinen igjen, 5 mnd tok det før jeg var tilbake til meg selv, tilbake til den versjonen jeg trives med og ikke minst den versjonen som er glad i de rundt meg , glad i livet og glad for å vær levende. 

Dessverre var det noen som fikk oppleve meg på det værste, desverre var det mange som ble såret. Det var såklart de nærmeste som ble rammet, og jeg så det ikke før jeg var kommet til meg selv. 

Jeg er så ufattelig lei for at jeg såret dere, jeg skulle ønske jeg kunne ta tilbake de hendelsene, ordene og skaden jeg påførte. Det er ingen unskyldning som kan viske ut skadene. Men dere som ble trukket inn i dette må tro meg når jeg sier at jeg tok lærdom av denne perioden, jeg er så lei for det. 

Jeg skal ikke stoppe igjen, uansett hva andre mennesker mener om denne medisinen. Det er ingen skam å måtte gå på medisin. Leger og psykologer mener at denne medisinen er noe jeg må gå på resten av livet, for å ha stabilitet. Og det er helt i orden for meg, jeg ser hvor bra jeg fungerer sammen med den 🙂

Vær stolt av deg selv – TattoverteTanke

Etter en traumatisk hendelse 7 Oktober 2006, måtte jeg overføres til en annen skole. Dette var en spesialavdeling for elever med forskjellige vansker/utfordringer. Vi var 6 elever i klassen, og etter hvert ble vi en meget sammensveiset gjeng.

Jeg prøvde å være positiv til denne forandringen, jeg prøvde å se frem over,jobbe med meg selv og la fortiden være fortid. Det nyttet ikke når fortiden oppsøkte meg flere ganger.

Spesialavdelingen var ikke langt hjemmefra (3-4km kanskje) Jeg ble kjørt til skolen av mamma og gikk hjem når skoledagen var over. Jeg husker jeg hadde musikk i ørene og alltid drømte om en god dag langt langt der fremme. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Gjør føttene klar for våren

Den ene dagen var jeg på vei hjem ifra skolen og som vanlig gikk jeg alene med musikken i ørene. Hadde kommet ca halveis, da jeg oppdaget at det sto noen neders i bakken jeg skulle gå ned. Jeg kjente umiddelbar en ekkel følelse, og senket farten , tror kanskje jeg stoppet et lite øyeblikk også. Jeg tok musikken ut av ørene , og den ekle følelsen var jammen meg riktig

“Der er hun” sier en av de 4 som nå løper mot meg. Kroppen min skrur seg direkte inn på faresignal og jeg løper opp bakken igjen, jeg løper så fort som jeg bare kan, jeg løper fortere enn det jeg trodde jeg kunne! Likevel nærmer de seg! Jeg er i panikkmodus, og ringer et familiemedlem; forteller at jeg nå kommer til å dø, at kroppen min ikke lengre klarer å løpe ifra dem, jeg blir fortalt at jeg må hente mine inderste krefter og fortsette å løpe,ikke stoppe og ikke se bak! 

Tårene mine triller, jeg skriker, pulsen min er sikkert i 200,jeg har sting i magen, føttene verker ,ALT gjør vondt! De som er bak meg roper mot meg; “du skal dø idag” “det nytter ikke å løpe vi får tak i deg” “vi skal voldta deg igjen, flere ganger” 

Jeg er snart tilbake med skolen, tør ikke se bak meg, jeg hører at de er nært, så jævlig nært! Jeg løper mot døra, døra er låst!! Jeg smeller på dørene vinduene og i siste liten åpner den ene læreren opp døra,drar meg inn mens han skyver vekk en av de som var etter meg, de river og sloss om døra, læreren vinner!låser og vi går å gjemmer oss frem til hjelp kommer. 

Nå var de borte, men jeg følte meg allerede ødelagt. Utenfor sto onkel å ventet, han skulle få meg hjem. 

Etter denne episoden eskalerte ting seg, jeg ble suicidal , sjølskader og mer ruspåvirket. Jeg var et nervevrak i en alder av 14. Jeg kunne ikke lengre gå hjem fra skolen, nå kjørte lærerene meg hjem, jeg kunne ikke engang gå på butikken for mamma. Jeg satt på rommet mitt, dag ut og dag inn, ble mer og mer deprimert , ptsd diagnosen var tilbake. Disse menneskene ringte meg daglig å truet, og de presenterte seg alltid som the fucking rapist.

Jeg drømte ikke lenger om en fin dag, jeg drømte om å dø. Jeg ville bort. Jeg hadde nå funnet bilde mamma kunne bruke i dødsanonsen. Mamma var knust. 

Etter noen år forandret ting seg, jeg ble tøffere og hardere. What doesnt kill you makes you stronger, var det rette ordtaket for meg! Jeg var blandt harde mennesker som beskyttet meg( jeg var i miljøet og fremdeles rusmisbruker) det var ingen som truet lengre, det var ingen som kom til å prøve seg på noe nå, nå som jeg hadde disse folkene rundt meg. den dag idag er jeg så ufattelig takknemlig for at dere passet på meg,dere vet selv hvem dere er! 

Poenget med denne historien er at man klarer mer enn man først tror. Jeg trodde jeg var klar til å dø , fordi jeg ikke viste hva det ville si å være levende. Jeg lot ikke “the bad ones” vinne den gang, denne gang var det happy ending på historien! 

Jeg har brukt flere år på å bygge meg selv opp etter dette. Og idag er det nesten glemt, er sjeldent jeg ofrer det en tanke. Man får alle en slags flashback av enkelte situasjoner , jeg fikk min igår. Men vi må ikke la de ondskapsfulle menneskene få være med å bestemme hva,hvem,hvor og når. Vi må søke hjelp når noe slikt skjer, for hjelp finnes!

Jeg håper de som leser dette passer på sine kjære og med mennesker, ikke gjør andre mennesker vondt, vær et godt menneske med et godt hjerte og flott sinn.

Spre glede – TattoverteTanke