Det har vært stille ifra meg nok en gang, det har vært så mange indre kamper at jeg ikke har hatt overskudd til å få ordene trykket ned på tastaturet. Jeg har flere ganger logget inn på bloggen, men idet jeg skal skrive går alt i 100 i hode, ordene stokker seg, setningene blir feil formulert og jeg mister hele fokuset, hele virkeligheten blir skurrete.
Til tross for den “skumle” og “ubehagelige” ventetiden, prøver jeg å bygge meg opp, styrke meg selv, forberede meg og finne alle de positive tingene jeg faktisk har i vente (muligens ikke i startfasen, men litt etter litt skal jeg bygge meg opp)
Jeg vil oppklare en del på dette innlegget, da jeg vet at mange kanskje ikke skjønner nøyaktig hva jeg skal til med. Jeg presenterer meg som eksrusmisbruker, så hvorfor i alle dager skal jeg legges inn på rusavdeling da? Forskjellen er at tidligere var jeg det vi kan kalle et narkovrak, amfetamin,kokain og farlige tabletter du ikke får hos norske apotek og mye annet . Jeg var ikke bare en rusmisbruker, jeg levde for å ruse meg, narkotika var min aller beste venn.
Angående innleggelsen gjelder det ikke narkotiske midler som blir kjøpt på gata, smuglet inn eller skaffet ulovlig. Jeg startet for noen år siden med Paralgin forte (opioder) og valium/vival (benzo) Dette fordi jeg har tatt skader av hardt narkotika inntak, og jeg som mange fler overbeviste meg selv om at jeg hadde kontroll, men sannheten er at det er en god stund siden jeg og pillene byttet stilling, nå er det nemlig de som kontrollerer meg. De har tatt styringen. Viktig å få sagt at disse medisinene ble utskrevet fra lege, helt lovlig. Selv om det er lovlig, vil det ikke si det er et smart valg?!
Jeg har selv valgt å legges inn, jeg har selv bedt om hjelp. Jeg skjemmes ikke, vil da heller påstå at jeg er sterk som våger å se mine svakheter. Sterk og villig til å ta tak i det!
Jeg vil ikke at livet mitt skal styres av medisiner, jeg vil ikke blokkere følelser, dempe tanker eller drepe livskvaliteten, jeg vil kjenne på følelser både på godt og vondt. Jeg vil lære meg å gråte igjen, jeg vil oppnå å spre latter og glede med den naturlige meg! Jeg blir 30 år 3 dager etter innleggelsen, jeg vil leve,føle,være tilstede og puste inn frisk luft!
Jeg har troen, troen på at jeg kan få til alle mål jeg setter meg.
Som jeg nevnte ovenfor er dagene vanskelige, blandet følelser, bærer på angst, frykt og spenning. Ting er turbulent, men jeg tåler høy hastighet.
kjære lille pille, du får ikke la livet mitt gå til spille-TattoverteTanke