Det er ikke lett å ha psykiske utfordringer idag

I det siste har jeg selv fått kjent skikkelig på den utfordringen det er å slite med den psykiske helsen. Jeg har slitt med psyken siden veldig ung alder, men har klart å holde meg “stabil” . Har mine nedturer, men likevel har det vært flere oppturer. Oppturer tar jeg ikke for gitt!

Som jeg nevnte i innlegget igår fikk psyken min en pang start i begynnelsen av 2021, og har siden da vært litt “redusert”. 

Disse nedturene minner meg på at livet ikke er en selvfølge, lykke er ingen selvfølge , det å ha puls er heller ingen selvfølge. Så ta ikke ting som en selvfølge! Ta ikke noe eller noen for gitt, nyt øyeblikkene, spesielt de små!

Jeg er fremdeles rusfri, rus er idag ikke lengre en løsning for meg, men suget har vært innom på de tøffeste dagene, heldigvis er jeg sjef over meg selv og suget! Så inntak av narkotiske midler er ikke et alternativ lengre!

Jeg kjenner jeg er skuffet av “hjelpeapperatet” vi har i Norge, hvorfor i hel%$&&@ heter det hjelpeapperatet, når de ikke vet hverken til eller fra? Menneskers skjebne ligger i deres papirbunker, og de skumleser igjennom før de avviser vedkommende ,for å så gå hjem for dagen, uten å ofre en eneste tanke til den som ønsket hjelp! Kanskje jeg er brutal nå, men dette er ifra mitt ståsted, mitt perspektiv!

Jeg vet at jeg klarer meg uten hjelpeapperatet(det har jeg gjort stort sett hele veien) men hva med dem som ikke gjør det? Hva med dem som ikke har noen andre eller noen alternativ? Hva med dem? 

Når skal hjelpeapperatet begynne å fungere? Når skal de starte å redde liv? 

Jeg må også nevne orginisasjonen MAB (metalheads against bullying) som er en frivilling gruppe som stepper inn uansett tid og sted, Leif som er skaperen av denne fantastiske kretsen, var den første som tok kontakt med meg da han skjønte at jeg var i vanskligheter! Anbefaler dere der ute om å virkelig sjekke opp denne gruppen, fantastiske sjeler som bruker sin fritid på å redde liv og støtte hver enkelt individ. Leif er absolutt en engel i levende form, og det gjelder også de som jobber sammen med han!

Om du ikke har noen,så er vi her-Tattovertetanke

Stillheten i det siste har sine grunner.

Jeg må beklage at jeg ikke ble like aktiv som lovet dette året , men det oppsto en del hindringer på veien.

Jeg mistet plutselig alt av livsglede , jeg var stresset og jeg fikk ikke dagene til å gå behagelig rundt. Jeg møtte rett og slett veggen med et kraftig smell. Jeg var deprimert og totalt utbrent.

Jeg fikk ikke til å føre en samtale, avtaler ble avglemt, korttidshukomelsen sviktet. Jeg prøvde for hardt å være “frisk” istedenfor å innse at jeg trengte et pusterom, senke skuldrene , noe som resulterte i at jeg ble totalt i ubalanse, jeg presset meg selv for hardt og for nært stupet. Jeg ble dysfunksjonell, noe som fort kan bli trigget frem pga diagnosen borderline.

Hvorfor jeg plutselig skulle bli “syk” igjen, vet jeg ikke. Det har vært en del triggere, kanskje glasset rant over? Jeg burde lyttet mer til kroppen, men er lett å vær etterpå klok.

Jeg innså at jeg måtte be om hjelp, ja jeg som ikke har gode erfaringer med psykriatrien i helsenorge tenkte jeg skulle gi det ett nytt forsøk(kanskje helsenorge hadde endret seg de siste 8 årene) Der tok jeg igjen totalt feil.

Fastlegen tok meg på alvor, og han var like sjokkert som meg da jeg fikk avslag av behandling. Begrunnelsen var at jeg gikk på avhengighetsskapende medikamenter  (noe som er kontrollert og i samråd med lege!?) medikamenter som brukes for mine psykiske og fysiske plager. Noe som er utskrevet av en lege?!  

At mennesker bærer nag til psykriatrien ,og noen faller utenfor er faktiskt ikke rart. Det sies at vi bor i det beste landet, vel…. personlig er jeg ikke så sikker på den påstanden…

Jeg er på bedringensvei, jeg er aktiv, sover kanskje mer enn normalt, men kroppen krever det nå, og jeg må bare lytte til den fra nå av. 

Jeg har savnet alle de gode komentarene deres, alle hjertevarmende ansiktene der ute! 

Jeg skal fra nå av ikke påstå at det kommer masse innlegg, imed at jeg ikke har klart å holde ord. Jeg skal skrive når jeg har overskudd og så ofte jeg er istand til det! Jeg savner nemlig bloggingen, og dere!

Lytt til kroppen, det er nemlig en grunn til at den gir beskjed- TattoverteTanke