Måned: januar 2022

Har du noen gang opplevd å stå fast i bølgene? Følelsen du får når du hopper på tærne for å nå overflaten for å få oksygen? Når et hopp gir deg et millisekund til å få luft? Når adrenalinet slår inn for fullt, panikken rusher igjennom hodet ditt, og du vet; et feil hopp,kan ta ifra deg livet?

Slik har de siste dagene vært, et mareritt i mitt eget hode. Et sinn som skaper panikkanfall , hvorfor gjør kroppen min dette mot meg? Fordi jeg skal takle det? Tester den meg? Vel… jeg er elendig på tester, men når det kommer til å ikke overgi seg er jeg sterk!

Etter jeg startet i behandling som er knyttet opp mot innleggelsen den 8 Mars , har jeg stadig dårlige netter. Våkner med svette, svever i en slags tåke i et desperat forsøk på å krysse tilbake til virkeligheten ifra disse marerittene. Just a bad dream? Nei det er mer enn som så, dette er gammel drit som kommer tilbake; ting,hendelser og episoder fra fortiden. Det er vel utfallet av å starte i behandling i “siste liten”. 

Heldigvis kjenner dere TattoverteTanke såpass godt, at dere vet at jeg ikke gir meg, jeg kaster ikke inn årene. Jeg har kontroll på “hoppene” for å hige etter luft, og jeg har en stahet som gjør at jeg klarer å hoppe frem til 8 mars når “redningsmannskapet” står klar til å løfte meg ut av dette bølge%$£@%!!@! 

Her handler det om mer enn bare å holde ut, her gjelder det å se farger i en sort/hvit verden, om å finne vilje der en ellers ville gitt opp, det gjelder å ha mot til å gå i motbakke. 

Alt det man “trør” seg igjennom nede på bunn, kan man koste av seg når man endelig er kommet oss opp igjen. 

Ikke gi deg! – TattoverteTanke 

Det er egentlig ikke veldig lenge til jeg legges inn, likevel sitter jeg å gnikker meg selv i hodet å blir frustrert over at innleggelsen ikke skjer fortere. Ventetiden er igrunn ikke så lang , men i et kaotisk/uryddig hode føles det ut som en evighet. Når jeg ser meg selv i speilet, er det tydelig at jeg blir mer og mer sliten for hver dag som går.

Det merkes så utrolig godt på humøret at jeg er sliten/utbrent, Jeg merker jeg er mer “sint” enn vanlig, blir fort irritert . Jeg trekker meg mer og mer bort ifra det sosiale , for å ivareta det som “er igjen” av meg frem til behandlingen starter. Jeg får den sosiale biten på jobb, og nå i disse tider holder det i massevis. Det høres sikkert veldig negativt ut, men nå gjelder det å bare “holde ut” og da er jeg en person som trenger ro og blir en slags lonewolf. 

Å gå igjennom disse periodene er en del av prosessen for å bli bedre ,vil jeg påstå. Å være langt nede kan i ettertid minne deg selv på hvor du har vært og hva du har fått til. Når du endelig har klart å krabbe deg igjennom tunnelen , klatret opp trinnene på stigen , så vet du hva du virkelig verdsetter og hva som gjelder, men likevel bør man aldri glemme hvor man kommer ifra. 

Jeg har fått mange meldinger av andre som sliter som endelig har valgt å be om hjelp , at mine innlegg har gitt dem det siste sparket bak. Det er tilbakemeldinger som gjør at jeg blir minnet på hvem jeg er, hva jeg står for og hvorfor jeg blogger så åpent som jeg gjør! Jeg er heldig som har dere, jeg er glad at mine ord og mine høye skrik om psykisk helse faktisk når ut til dere. 

Det er når du er nede, det bare kan gå oppover-TattoverteTanke 

Jeg har hele tiden vist at dette kom til å bli et maraton, et hamsterhjul der jeg må løpe fra det ene til det andre, men at jeg skulle bli så sliten av det, hadde jeg ikke forventet før innleggelsen nærmet seg. 

Uke 10 er uken jeg legges inn, hvis det ikke skulle dukke opp noe forverring eller ledig plass. Teamet rundt meg på psyk vil egentlig ha meg inn tidligere, da det tydeligvis er tegn til forverring, utmattelse og tydeligen tegn på at både jeg og kroppen begynner å bli sliten. 

Jeg kunne komme akutt inn til Narvik, men jeg kjenner meg selv og vet at jeg er avhengig av;å vite at jeg ikke er langt hjemmefra , muligheten for besøk og at KER bodø fokuserer ikke bare på avvenning av medisin , men også veldig opptatt av den psykiske delen, evt utredning, tettere oppfølgning og mindre pasienter som da gjør det enklere å få opprettholde god kontakt med et lite team. 

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få 2 for 1 + unik rabattkode på LED-lysmaske

Både jeg og hovedbehandler var enig om at bodø var den beste og forhåpentligvis den rette plassen for meg. Hun krysset fingrene for at det skulle bli plass før den oppsatte datoen, og det samme gjør jeg innerst inne. 

Litt rart å tenke på at 4 dager før jeg blir 30, legges jeg inn for å gjør et nytt forsøk på et bedre,sunnere og mer stabilt liv. Året 2022 får en tøff start, men jeg har troen på at jeg går ut av 2022 som 30 åring, med et bedre liv, sterke selvfølelse, mer mot og klar til å ta livet på alvor, at jeg endelig kan leve et så normalt liv som er mulig for meg å leve.  

Det er ikke alle som ser for seg å “feire” den store 30 årsdagen inne på en slik enhet , men jeg velger å se positivt på det, min bursdagsgave til meg selv er å prioritere å bli frisk,stødig og få kontroll på alt kaoset som surrer rundt i meg. Dette skal jeg gjennomføre, fullføre og vinne over. Jeg skal ha makten over meg selv tilbake,  uansett pris!

Jeg er klar, idag, imorgen og tiden fremover,  måtte bare tiden gå raskere-TattoverteTanke

Jeg trenger da ikke hjelp, jeg har full kontroll” “ jeg skal ikke oppholde plass i systemet, det er mennesker som er skikkelig ille ute som står på vente liste”

Det tok lang tid før jeg skjønte at det var jeg som var skikkelig ille ute, den jenta som sto ved stupet; var meg, det var virkelig JEG som var en av de som trengte hjelp. Dette er den brutale virkeligheten! 

Det er et smell å møte seg selv i døra,  det er et slag i trynet å si “dette klarer jeg ikke alene” i speilbildet sitt . Men er det virkelig det? Er det virkelig så skremmende,vanskelig,hardt , brutalt og nedvergende å innse at man ikke er lagt av stein   og at man er et menneske? Absolutt ikke,  men det føles slik i startfasen, men etter hvert skjønner du at du gjorde dette for deg selv og at du er tøff som valgte å endre på livsstilen! En helt som velger å snu om livet! 

Annonsørinnhold

Anti-age-produktene som gikk viralt

Det er skummelt med forandring , det er skummelt å ikke vite hva man går i møte, hvordan kampen blir og ikke minst hvordan den skal kjempes for å vinne over “styggen på ryggen” 

Jeg er i full gang med prosessen, nå er det  bare å vente på dato for innleggelse , når det skjer er det bare å pakke kofferten, hvor mye klær jeg skal beregne kan jeg ikke vite før jeg faktisk er innlagt. Man får ikke en utskrivningsdato , alt kommer Ann på hvor lang tid kroppen vil bruke på å “friskmelde seg”. Eneste jeg vet er at det minst blir 6 uker.

6 uker borte ifra hjemmet,  borte ifra det kjente,  samboer, hunden, venner,kollegaer ,jobb , ja rett og slett skal jeg isoleres fra alt det som har vært tryggheten min i en lang lang tid. 

Å reise bort en stund skal også gjøre godt, få hentet meg inn, finne meg selv og ikke minst bygge meg selv opp . Det er som sangen til Sondre justad (her er et lite avsnitt) 

“Gi mæ en pause fra mæ sjøl
Fra alt æ ikke e og alt æ ikke har
Gi mæ en pause fra mæ sjøl
Æ e ikke bra for mæ
Gi mæ en pause fra mæ sjøl
Fra mitt eget jag, min egen gru
Gi mæ en pause fra mæ sjøl
Æ hold ikke ut”

Jeg er K L A R , eller så klar man kan bli… jeg er motivert, innstilt på forandring og kan med hånden på hjerte si at nå som ting er i gang, er skuldrene lettere …

Det gjelder å se styrke, selv når du føler deg svak-TattoverteTanke 

En psykolog time nå i uka som var over nett skulle vise seg å komme med ny,skremmende og uvirkelig informasjon. 

Mamma av alle , har stoppet opp behandling,utredning,innleggelser og nødvendig hjelp som jeg trengte i tenårene. 

Skjulte håndskrevne brev til ,bup, ppt,aa og andre behandlingssteder. Der hun avslo tilbudet om innleggelse og NØDVENDIG behandling , jeg var blitt frisk , jeg var ikke syk, trengte ikke hjelp, hun hadde kontroll?! Til meg fortalte hun at jeg hadde fått avslag på behandling , at de påsto at jeg ikke var syk nok…

Jeg ba aldri mamma om å se disse brevene om avslag, hvorfor skulle jeg be om bevis, mammas ord var nok for meg, trodde jeg… så feil kan man ta av mennesker,  selv sin egen mor..

Så rundt 14 år har jeg gått rundt å tatt mamma på ordet, hvorfor lyve om en slik Sak,  mamma?

Jeg vet du var psykisk syk selv, jeg vet du hatet hele systemet, men hvorfor tok du ifra meg sjansen til å ta valget selv, hvorfor fikk ikke jeg bedømme om systemet var så ille som du skulle ha det til? Var du redd for barnevernet? Var du redd du hadde mislykkes som mor? Jeg skulle så gjerne fått svar på dette, for det gnager meg….

Jeg brant alle papirene fra fortiden her om dagen, møtereferat , skolepapirer, politisaken og mye mer, fordi jeg ble såret, og jeg vet ikke lenger hva som er sant og usant i papirene. Det gamle måtte bort, for jeg er i en prosess nå som skal forandre livet mitt til det bedre, jeg er voksen nå, jeg velger selv og jeg går å venter på innleggelse. Forhåpentligvis er det ikke 14 år for sent…

Jeg kan ikke bære nag til deg mamma, du er død og får ikke muligheten til å forsvare deg, men jeg bærer på en skuffelse, som vil ta tid å glemme… likevel er/var du mamman min , uansett hvilke intensjoner du hadde ang valgene du tok/fratok meg….

Selv gammel skit kan såre-TattoverteTanke

Det er ingen hemmelighet at 2021 var året som nesten tok helt knekken på psyken min, der jeg nesten mistet meg selv. Det siste halvåret av 2021 er kanskje den tøffeste perioden jeg har vært igjennom på lang lang tid.

Når du er langt nede er det ekstremt vanskelig å komme seg opp igjen, og jeg er ikke halvveis i stigen enda. Har en stor jobb/prosess foran meg. Jeg kom ikke med noen nyttårsfortsetter men nyttårønsker. Ønsker om å få kontroll på meg selv, på livet mitt og ikke minst finne livsgnisten igjen, finne tilbake til den uslåelige TattoverteTanke!

Hva som egentlig førte til denne situasjonen, er jeg fremdeles usikker på. Er det utbrenthet? Diagnosene? Medisiner? Traumer? Underbevisstheten? Kanskje en del av alt?

Annonsørinnhold

De beste kjøpene nå: Opptil 50% på sport og friluft

Jeg er kommet inn til behandling, har hatt mine 2 første timer og de neste 16 dagene har jeg 4 oppsatte timer med forskjellige behandlere, med forskjellige kompetanser. TattoverteTanke skal legges inn for å avklimatisere seg, bli medisinfri og evt videre utredning. Jeg har håpet oppe , men skal ikke påstå at jeg er uredd. Jeg gir for første gang ifra meg  kontrollen, kroppen og sinnet. Sjelen min legges i andres hender for første gang i mitt liv!men en ting er sikkert , JEG GIR MEG IKKE 

Jeg vet at min værste fiende er meg selv og min fortid, og si ikke at fortiden skal legges død, hadde det bare vært så enkelt, minner er der enten de er gode eller vonde. klart man kan jobbe med å håndtere dem , ta kontroll over dem, men det er ikke gjort på dagen, og på tøffe dager kommer de ubedt inn i hodet. 

Selv om jeg er tappet for krefter og energi, holder jeg godt fast på håp! Håp,velvilje,styrke,innsats og selvinnsikt er utrolig viktige nøkkelord fremover. Jeg kommer til å ta en pause fra meg selv under oppholdet jeg skal på, en pause fra hverdagen, stresset og det unødvendige hodebryet. Jeg ser også at jo mer sliten jeg er, desto mer dårlige valg tar jeg. 

Jeg har bestemt meg for å ha bloggen som en del av “terapien” både for min og deres del. Der kommer jeg til å gi oppdateringer, og dele reisen med dere!

La oss håpe at 2022 er året psykisk helse blir fremmet, godtatt og forstått- TattoverteTanke