Har du noen gang opplevd å stå fast i bølgene? Følelsen du får når du hopper på tærne for å nå overflaten for å få oksygen? Når et hopp gir deg et millisekund til å få luft? Når adrenalinet slår inn for fullt, panikken rusher igjennom hodet ditt, og du vet; et feil hopp,kan ta ifra deg livet?
Slik har de siste dagene vært, et mareritt i mitt eget hode. Et sinn som skaper panikkanfall , hvorfor gjør kroppen min dette mot meg? Fordi jeg skal takle det? Tester den meg? Vel… jeg er elendig på tester, men når det kommer til å ikke overgi seg er jeg sterk!
Etter jeg startet i behandling som er knyttet opp mot innleggelsen den 8 Mars , har jeg stadig dårlige netter. Våkner med svette, svever i en slags tåke i et desperat forsøk på å krysse tilbake til virkeligheten ifra disse marerittene. Just a bad dream? Nei det er mer enn som så, dette er gammel drit som kommer tilbake; ting,hendelser og episoder fra fortiden. Det er vel utfallet av å starte i behandling i “siste liten”.
Heldigvis kjenner dere TattoverteTanke såpass godt, at dere vet at jeg ikke gir meg, jeg kaster ikke inn årene. Jeg har kontroll på “hoppene” for å hige etter luft, og jeg har en stahet som gjør at jeg klarer å hoppe frem til 8 mars når “redningsmannskapet” står klar til å løfte meg ut av dette bølge%$£@%!!@!
Her handler det om mer enn bare å holde ut, her gjelder det å se farger i en sort/hvit verden, om å finne vilje der en ellers ville gitt opp, det gjelder å ha mot til å gå i motbakke.
Alt det man “trør” seg igjennom nede på bunn, kan man koste av seg når man endelig er kommet oss opp igjen.
Ikke gi deg! – TattoverteTanke