Måned: mai 2020

Idag finnes det mange forskjellige medikamenter som går under kategorien “antidepressive”. Vi nordmenn har mer eller mindre endret navn på det til lykkepillen. Hvorfor det egentlig? Hvorfor skal det høres så enkelt ut? Det er ikke det!

Jeg har prøvd mange forskjellige typer antidepressive , noen ga ingen endring, noen fikk meg til å føle meg som en zombie, den neste gjorde at tankegangen min gikk over til sort/hvit. 

Etter mange år sammen med psykriatiker/psykologer fant de enda en de ville prøve. Jeg var villig men hadde ikke noen store forventninger, innstillingen min til å bli medisinert var dårlig. Likevel gikk jeg med på å prøve, skulle starte på lav dose og justere det langsomt opp til maks dose, vel her er jeg 5 år senere.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Gjør føttene klar for våren

Ja jeg går på antidepressive , maks dose og må ifølge leger og psykologer gå utifra at jeg må gå på det livet ut. Skjemmes jeg? Nei absolutt ikke. Jeg ser på det som et verktøy for meg , et nødvendig hjelpemiddel. Likevel vil jeg skrive om at det er feil å kalle det en lykkepille, for den gjør deg ikke lykkelig, det er kun du selv som kan gjøre deg det!

Hvorfor måtte jeg bruke denne medisinen? Vel jeg har slitt en del med depresjoner , angst,stress og at jeg er veldig variert i humøret . Dette skyldes en diagnose de diagnotiserte meg med ; boarderline personlighetsforstyrrelse. Igjen, jeg skjemmes ikke! At humøret mitt var så ustabilt slet på meg og ikke minst på de rundt meg. Alt var rotete, alt var bare et stort kaos. Hodet mitt var som en krigssone.

Etter 4-5 mnd på maks dose begynte dagene å ble mer stabile, jeg var mer uthvilt, stabil,ordensorientert og begynte å føle meg som et menneske. Den gjorde meg ikke lykkelig, men den ga meg et nytt utgangspunkt. 

Idag lever jeg et godt og sunt liv (klapp på skulderen til meg selv) jeg er i jobb, stortrives og jeg gjør en steike bra jobb! Jeg er blant gode mennesker,bra mennesker, jeg har samboer, et hjem, en tilhørighet! Jeg har et normalt liv! Jeg har et godt liv! 

Det var ikke medisinene som fikk meg her jeg er idag, men mot. Mot nok til å ikke gi seg når det er på det tøffeste , mot nok til å ha troen på meg selv. Mot nok til å tørre å prøve. Det har ikke vært enkelt, men det er verdt alt jeg måtte igjennom, alt som måtte gjøres. 

Min konklusjon : for noen er det et godt verktøy, for andre kan det være noen som trenger det for en periode, bare som en slags overgang (depresjoner,sorg,traumatiske hendelser,osv) men det finnes også mye man kan prøve før dette alternativet, terapi er en god start ! Denne medisinen hjelper ikke alle, og den gjør ingen lykkelig.

Det var aldri meningen at noen skulle føle seg “hengt ut” når jeg skrev “min historie” men det kan se ut som jeg traff hode på noen spikere.

Som jeg har skrevet i beskrivelsen av bloggen “jeg er tilbake på nett,like ærlig”. Min hensikt med bloggen er å si ting høyt, hjelpe andre og bli hørt!

Om jeg ønsket å henge ut noen hadde jeg hatt mange historier , men moralen min da hadde gått tilbake 10år. Jeg ønsker ikke å såre, vi er ferdig med det. Jeg er et annet menneske som bare ønsker å få fortalt folket der ute om mitt liv, ifra mitt stå sted,mitt perspektiv,ikke deres. 

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få 2 for 1 + unik rabattkode på LED-lysmaske

Jeg kan skjønne at gamle familiemedlemmer satte kortene i spill nå , om du følte deg hengt ut beklager jeg det.

Ifra nå av vil jeg at noen enkelte skal se på innleggene mine som en trigger, ikke klikk deg inn på innleggene mine, dere blir å finne feil mellom hver en linje, for dere er stadig på let etter mangler og feil. Jeg blir ikke å skrive historier som navngir deg eller blottlegger deg,bloggen min handler ikke om alt det der, men alt rundt det !

Peace <3 TattoverteTanke 

Det er ikke enkelt å være pårørende til en rusmisbruker, du lever ofte bare i en stor bekymring, du stiller deg selv spørsmålet “når går det galt?” 

GRIP INN, det er aldri for tidlig, men ofte for sent. Ha lav tolleranse for dop, vær skeptisk til vennene /omgangskretsen rundt , vær på vakt!

Jeg har mistet kjente i miljøet, mange av dem var ikke en gang tunge misbrukere , det gikk bare galt “den ene” gangen. Så fort skjer det, så fort går det galt. Det er derfor man bør ha LAV toleranse for testing av det ene eller det andre, slå hardt ned på det før det i det hele tatt oppstår. Vær alltid 2 skritt fremfor barnet ditt.

Jeg hadde ganske lite grenser, jeg kunne dra inn enn stripe foran mamma da jeg var 18. Hun satt ikke å klappet, men hun snudde seg andre veien om dere skjønner.

Jeg ser tilbake på livet å tenker at her er det svikt i det norske systemet, hvordan kunne jeg være tablettavhengig før en alder av 15 uten at pappa visste det? Pappa hadde ikke skrevet fra seg noe ansvar, hvorfor gikk all infomasjon kun til mamma? Hvorfor ringte dere ikke pappa?

Ikke gå utifra at dette ikke skjer din unge, det er så enkelt å overse de første og sikreste tegnene med den tankegangen. Nå skal ikke jeg skremme dritten ut av folk å si at ditt barn blir å prøve rus, men vær obs på at det kan skje, barnet ditt kan bli nyskjerrig , barnet ditt kan ha det vondt og ty til den enkle utveien.

Statistikker på rusmisbruk blandt unge idag er skummelt å se på, nå skal ikke jeg skrive noe tall mtp at det kan være feil, jeg anbefaler dere til å undersøke akkurat dette selv. 

Til dere som ikke vet hvilke tegn dere skal se etter kommer det helt ann på hvilke stoffer det er snakk om. Og noen ganger kan det være nesten umulig å vite.  Kan kommer mer innpå de forskjellige typene og tegnene i et annet innlegg, men også det finner dere fort ut av på nett.

Stay safe <3 tattovertetanke

Noen gang følt at du ikke passet inn? at du ikke er god nok? regner med alle kjenner til den følelsen. 

Først døde mamma, som var min bestevenn, så døde mormor, som var det som holdt familien knyttet. Det fantes ikke noe verdier igjen, det fantes ikke noe familie lengre, den ene var verre enn den andre, om det var meg? kanskje.

Jeg har 2(3) tanteunger. jeg skriver det slik for de 2 første er jeg oppvokst med , de er mine øyensteiner. Den siste er jeg ikke i kontakt med, grunnet at ”søsters” forhold er borte. Tro meg det gjør vondt å vite at jeg har en nr 3, som jeg ikke kjenner, men man skal se på det man har, ikke det man ikke har. FOKUS!
Klart jeg kunne fått det forholdet opp å gå, men jeg orker ikke,klarer ikke og vil ikke! Jeg har det mye bedre uten negativ energi, negativ holdning og negativ manipulering. 
Jeg har kontakt med mine 2 øyensteiner, og er så glad for det.
Til tross for mange forsøk fra den andre siden om å ødelegge dette? Kan ta ifra meg mye, men ikke kontakten mellom meg om mine tanteunger. Den strøyk du på, og det lille jeg hadde igjen av respekt for deg, forsvant. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Gjør føttene klar for våren

Etter mange runder med meg selv innså jeg at jeg måtte slette den delen av livet mitt.
Jeg måtte få en ny start, et nytt fokus , inn med det nye og ut med det gamle!
Jeg var så lei av skuffelser, sårende handlinger og løgn. 
Jeg har mine skjelett i skapet, jeg har gjort dem vondt ,såret og skuffet dem, men come on! Vi er forbi den tiden, vi skulle vært voksne nå? så kjære søster;jeg har latt deg gå. 

Det er klart det har vært vondt å fullføre denne prosessen, savn,hat, elsk, ja alle følelser slår deg plutselig i trynet, men jeg klarte det, igjen gjorde jeg noe godt og bra for meg selv. Et steg nærmere toppen, et steg nærmere indre ro. 

Alle familier har sine utfordringer, noen fikser det, andre ikke. Det sies at blod er tykkere enn vann, jeg har erfart at det er ikke er tilfelle her. Jeg har møtt mange mennesker som føles som familie, som er familie. Familie er de menneskene du selv velger, ikke de som blir tvunget på deg. 

Likevel oppfordrer jeg dere alle til å fikse opp der det kan fikses opp, hvorfor? fordi jeg skulle ønske at vårt problem kunne fikses opp i, men det er for sent, det er over…

Karpe diem <3 TT

Jeg hadde en fin barndom. Mine foreldre ble skilt og jeg ble boende hos mamma. Jeg var hos pappa hver helg og hver ferie. Jeg var typisk pappajente.

Etter hvert som årene gikk begynte jeg å se at mamma tok en del medisiner , ganske mye og ganske ofte. Jeg så ikke at hun hadde vondt, eller var syk. 

Nå var jeg blitt 13 år, skjønte mer og ble mer nyskjerrig. Jeg var i den populære banden på skolen, jeg var en av de fæle ungdommene. Jeg hadde allerede røyket hasj flere ganger, utvist fra skolen grunnet dårlig oppførsel og slagsmål. Jeg ble et problem barn. Andre ungdommer fryktet meg, jeg var ikke redd for noe!

Min første valium tablett fikk jeg av mamma i en alder av 12-13, for jeg var urolig. Det åpnet inngangsdøren til miljøet for meg. Den følelsen ville jeg kjenne mer på! Det var vist disse type medisinene jeg hadde sett mamma proppe i seg i alle disse årene.

Mamma var ikke redd for å legge skjul på at “medisiner” var den eneste som kunne hjelpe henne, og det ble det eneste som “hjalp” meg. Jeg fikk tabletter når jeg ville, i tillegg hadde jeg nå rykket litt lengre opp på stigen, nå var det sterkere tabletter, flere tabletter , mamma viste at jeg var ute å skaffet på gata til både henne og meg. De tablettene jeg hentet i de verste leilighetene fantes ikke på noe apotek i norge, dette var narkotika!

Nå var jeg blitt 16. Jeg hadde prøvd alt! Amfetamin og kokain var min beste venn. I tillegg til et utrolig stort forbruk av alkohol. Jeg var ut og inn hos psykologer, ut og inn av vidergående. Jeg kjørte selv mitt løp. 2 år tidligere gikk jeg igjennom en traumatisk hendelse som gav meg “post traumatisk stress syndrom” De 2 siste årene på ugdomsskole gikk jeg på spesialskole med 6 elever.
Jeg taklet ikke dette særlig bra. Det var nå ting begynte å gå skikkelig galt. 
 

Lite viste pappa om hva som foregikk, mamma pyntet på alt, det var bare mamma som ble tilkalt til møter. Pappa trodde jeg var en vanlig ungdom. 

Nå vanket jeg sammen med verstingene i byen, nå var jeg i miljøet. Dagene hadde ikke timer, ukene hadde ikke dager. alt var i nuet!

Alle kjente til familien min. Alle viste hvem mormor var, en dame som hadde vært ute en kaldt vinternatt, en dame med mange sider. Her var det også piller og rare folk inn dørene, verre ble det med årene. Alle viste at mormor hadde sonet da jeg var liten , jeg brydde meg ikke, la meg aldri opp i det. Mormor var for meg verdens beste bestemor. Et hjerte av gull, en klem som fikk alt vondt til å forsvinne! 
17.02.19 gikk hun bort. Mange år med sykdom tok nå knekken på henne, jeg skal ærlig innrømme at jeg kunne vært mye bedre på å besøke henne de siste årene, men jeg bodde her i nord norge, og hun var i Stavanger. Mormor jeg savner deg!

Mamma døde noen år tidligere enn mormor. Lungekreft, i en alder av 47. imorgen skulle du blitt 53 år. Savnet der er et stort hull. Jeg elsker deg mamma!

Mamma og jeg hadde et hat elsk forhold. vi var tross alt begge tablett rusmisbrukere , og i tillegg var kroppen min ofte proppet med masse andre stoffer. Så at det ble turbulent sier seg selv. Mamma var syk, og jeg ble som mamma. Historien omkring mamma kan komme i et eget innlegg. 

Starten på 20 årene løp vel ifra meg, jeg hadde jobb, men det var det eneste jeg hadde!
levde oppi oslo i noen mnd, usikker på tidsperioden for jeg var stappet med hasj,piller og store mengder amfetamin, jeg var nå 47kg. 
Da mamma døde bestemte jeg meg for å bli rusfri, jeg prøvet å feilet, et skritt frem og 4 tilbake. men jeg forsøkte , og jeg klarte det! Det tok mange år. 
Det var ikke bare stoff som måtte bort, det var vaner, ”venner”og familie som måtte bort.

I en alder av 28 år sitter jeg flere mil ifra der jeg er oppvokst. Jeg måtte bort, jeg måtte få ett blankt ark, en ny bok. Idag er jeg 100% fungerende, er i jobb, forhold og har det bedre med meg selv enn det jeg noen gang har hatt. mange lurer nok på om jeg er rusfri, ja jeg er rusfri, jeg bruker medisiner mot angst og spenningshodepine men dette er under kontrollerte forhold, og i samråd med lege. 

Karpe diem <3 Tattovertetanke