En fortapt sjel? En med et usikkert selvbilde? En glad person? Trist? Hva ser du egentlig når du ser deg selv dypt inn i dine egne øyne? Hva føler du når du står å ser på deg selv?
Om du har negative tanker om deg selv mens du står der, om du føler selvforakt, eller er misfornøyd, ligger ikke feilen ved deg, men på innnsiden av deg. Jeg vil påstå at noe eller noen har kommet innpå deg med negativ innvirkning, du har kanskje blitt fortalt at du ikke er god nok? Du har levd etter noen andres “styggedommer” noe har påført deg skaden til å ha lave tanker om deg selv. Dette er min mening, ikke alle andres.
Litt ironisk at jeg skriver dette innlegget, da selvtillitten min er på det laveste. Men jeg prøver å fortelle meg selv, omstille meg og tankegangen. Jeg jobber daglig for et bedre selvbilde.Jeg vil at også du skal prøve å snu tankene om deg selv, begynne i det små. Begynn med å fortell deg selv hvor unik du er , eller hvor fin du er, studer hele deg, legg merke til de vakre øynene dine, fine formene dine, det smittende smilet, alt positivt du finner (uansett hvor “lite” det føles) så har det en stor betydning for det indre deg!
Å miste noen man er glad i er noe av det mest smertefulle man kan gå igjennom, men samtidig vil jeg påstå at å miste seg selv er like smertefult? Eller?
Hvor ble jeg av? Hvor ble den positive , utatvente , sprudlende, kjærlige og omsorgsfulle personen av? Hvor på veien mistet du/jeg oss selv? Hva var den utløsende faktoren som gjorde at vi mistet oss selv? Har vi brukt så mye krefter på å kjempe oss fremover i livet at vi har glemt hvem vi egentlig er, hvor vi kommer ifra og hva vi står for?
Livet kan prege oss på mange måter, gi oss utfordringer, kamper samt ta ifra oss noe vi verdsetter. Slik er livet, det sies at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere, men min påstand er at “skaden” kan også “dempe” deg. Det som ikke dreper deg, kan prege deg!
Selv om du i speilet ikke kjenner deg selv igjen, lengter etter den gamle “jeg” og uroer deg for å aldri finne tilbake til ditt normale deg, gi ikke opp. Du er enda der, langt langt inni deg selv eksisterer du enda, lever enda, du er DER! Du må bare tørre å presse deg selv frem igjen, la DU stråle ut den du er, den du er ment for å være! For du er ikke død, du puster, ikke sant? DU må tørre, våge og satse!
Aldri la noen ta ifra deg den du er!
Du er her enda, du må kanskje bare lete litt ekstra- TattoverteTanke
“Du har fått diagnosen borderline, også kalt emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse” sa psykriaktikeren mens jeg så spørrende på han.
Er det alvorlig? Vil jeg noen gang bli “frisk”? Har jeg splittet personlighet? Er jeg gal? Hva i hel%$##@ betyr denne diagnosen!?
Jeg gikk hjem, leste meg opp på diagnosen. internett , innkjøp av bøker og forskjellig forum på nettet, ble min læringsportal. Jeg måtte vite alt om dette, hva jeg kunne gjøre, ville jeg bli kvitt det å isåfall hvordan?
Tusen spørsmål og tanker gikk igjennom hodet mitt, hvorfor måtte dette komme i tillegg? En liten stund syntes jeg synd på meg selv.
DET ER ET AVVIK I PERSONLIGHETEN
Men så kom aksepten, aksepter det du har på både godt og vondt. Det er en psykisk lidelse som kan påvirke hverdagen, men ellers er jeg et helt vanlig menneske. Det er bare at hodet, følelser og tanker fungerer/jobber litt annerledes enn hos andre. Her måtte jeg ta styringen, jeg var meg, ikke diagnosen min!
Mine utfordringer/symptomer -Mine tanker om meg selv har ,eller vil aldri bli høye, eller gode nok. Selvbilde blir aldri godtatt av meg selv. å hate sitt eget speilbilde er slitsomt og krever en del av meg. -Jeg er ikke god på å tenke over konsekvenser over mine handlinger, har ofte havnet i farlige situasjoner, og skadelige forhold. -Tankegangen er svart/hvit tenking -Har vært en stor fare for mitt eget liv, drevet med selvskadning (også vært suicidal) -Klarer ikke kontrollere følelser, i tillegg til at de svinger utrolig fort. -Avhengighet har vært en del av hele mitt liv, rus,alkohol også pengespill var innom. -Følelsene mine (som alle andre med borderline) kan ganges med 10. Alt blir mer ekstremt for oss, selv den minste ting kan knekke oss.
Jeg kunne fortsatt denne listen med mine symptomer, men jeg stopper her.
Jeg lever et godt liv idag, men har utfordringer og kamper hver dag, men likevel setter jeg pris på å være i live. Diagnosen er ikke meg, kun en del av meg. Dette er noe jeg forteller meg selv hver eneste dag.
Årsaken til at man kan få en personlighetsforstyrrelse kan være omsorgssvikt, traumer og mm. I mitt tilfelle var det oppveksten, ustabilitet hjemme som gjorde dette, i tillegg til en traumatisk hendelse i 2006. det viktigste er at jeg har akseptert fortiden og diagnosen.
Det er dager jeg ikke vet hvem jeg er, det er som om jeg ikke kjenner meg selv, og det er svært skremmende, i disse periodene er jeg redd for å miste meg selv, at det skal klikke totalt for meg. Føler meg rett å slett splittet fra meg selv.
Relasjoner til andre er krevende og varierende. Det er ikke enkelt å være partner med noen som har borderline, det krever tålmodighet . Forholdene kan bli veldig intense , samt at følelsene svinger for og mot ,selv mot partneren, så all ros til dere som holder ut med oss!
Diagnosen eier ikke deg, men du den-TattoverteTanke
Hvor ofte svarer du slik på det spørsmålet? Kun når du har det bra? Neppe… Det er blitt en stygg uvane å ikke besvare ærlig på det spørsmålet, grunnlaget kan være så mangt; vil ikke belaste andre, vil ikke vise “svakhet” , føler deg kanskje som en idiot rett og slett? Det finnes mange tusenvis grunner til at vi gjemmer oss bak maska og ikke minst smilet.
Om det bare ikke hadde vært tabu å si “ det går ikke greit” , “ jeg har det ikke bra” “jeg sliter daglig” hadde da flere blitt hjulpet? Hadde flere kommet seg raskere på føttene igjen, funnet gleden, omsorgen og kjærligheten? Hadde selvmordstatistikken gått ned? Hadde flere sluttet å skade seg, ruse seg og ødelegge seg selv?
Selv om jeg blogger om mine nedturer,kamper, utfordringer, svarer jeg likevel “ jeg har det bra” selv om innlegget ble postet 10 minutter før jeg ble spurt. Hva er det i oss som gjør at vi “skjemmes”? Hva er det som gjør det “ riktige” for oss å si at alt er topp?
Jeg har ikke svaret på det, jeg vet ikke engang hvorfor jeg selv gjør det. Dette var bare noe jeg måtte skrive om da jeg har tenkt en del på det i det siste, og stillet masse spørsmål rundt det.
Maska vi tar på oss på morgenen skjuler oss, den gjemmer sannheten , den skjuler de vakre pregene livet har gitt oss. For et ansikt som er preget av motgang, er et ansikt som viser styrke, overlevelse og en figther!
Ta av maska, langsomt gjør vi det sammen-TattoverteTanke
Det startet som jeg nevnte i tidligere innlegg, med en moderat depresjon (som jeg er vant til) men denne gang har det vært en skikkelig utfordring å komme seg igjen. Jeg mistet alt av mot, glede, energi og følte ikke jeg levde, jeg bare eksisterte. Nok en gang måtte jeg klare meg uten helsevesenet, og ser nå at jeg er på vei oppover igjen.
For tiden virker alt fjernt, jeg glemmer, jeg makter ikke og jeg sover en del, dette er nok en kombinasjon av depresjon og brå slutt på opioder. Jeg vil nok en gang prøve å klare meg uten , selv om hver eneste dag er en kamp. Smertene er likevel der, men når alt skal veies opp mot hverandre vil jeg heller vær plaget enn proppet i kjemiske stoffer.
Selv om de tøffe takene preger hverdagen , har det mer positive effekter. Jeg har mer bakkekontakt, mer humør og kjenner mer på følelsene. Å kjenne etter på følelser har vel aldri vært min sterke side, da jeg stadig har undertrykket de bak medisiner og rus, så her kommer det en del lærdom.
