“Du har fått diagnosen borderline, også kalt emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse” sa psykriaktikeren mens jeg så spørrende på han.
Er det alvorlig? Vil jeg noen gang bli “frisk”? Har jeg splittet personlighet? Er jeg gal? Hva i hel%$##@ betyr denne diagnosen!?
Jeg gikk hjem, leste meg opp på diagnosen. internett , innkjøp av bøker og forskjellig forum på nettet, ble min læringsportal. Jeg måtte vite alt om dette, hva jeg kunne gjøre, ville jeg bli kvitt det å isåfall hvordan?
Tusen spørsmål og tanker gikk igjennom hodet mitt, hvorfor måtte dette komme i tillegg? En liten stund syntes jeg synd på meg selv.
DET ER ET AVVIK I PERSONLIGHETEN
Men så kom aksepten, aksepter det du har på både godt og vondt. Det er en psykisk lidelse som kan påvirke hverdagen, men ellers er jeg et helt vanlig menneske. Det er bare at hodet, følelser og tanker fungerer/jobber litt annerledes enn hos andre. Her måtte jeg ta styringen, jeg var meg, ikke diagnosen min!
Mine utfordringer/symptomer
-Mine tanker om meg selv har ,eller vil aldri bli høye, eller gode nok. Selvbilde blir aldri godtatt av meg selv. å hate sitt eget speilbilde er slitsomt og krever en del av meg.
-Jeg er ikke god på å tenke over konsekvenser over mine handlinger, har ofte havnet i farlige situasjoner, og skadelige forhold.
-Tankegangen er svart/hvit tenking
-Har vært en stor fare for mitt eget liv, drevet med selvskadning (også vært suicidal)
-Klarer ikke kontrollere følelser, i tillegg til at de svinger utrolig fort.
-Avhengighet har vært en del av hele mitt liv, rus,alkohol også pengespill var innom.
-Følelsene mine (som alle andre med borderline) kan ganges med 10. Alt blir mer ekstremt for oss, selv den minste ting kan knekke oss.
Jeg kunne fortsatt denne listen med mine symptomer, men jeg stopper her.
Jeg lever et godt liv idag, men har utfordringer og kamper hver dag, men likevel setter jeg pris på å være i live. Diagnosen er ikke meg, kun en del av meg. Dette er noe jeg forteller meg selv hver eneste dag.
Årsaken til at man kan få en personlighetsforstyrrelse kan være omsorgssvikt, traumer og mm. I mitt tilfelle var det oppveksten, ustabilitet hjemme som gjorde dette, i tillegg til en traumatisk hendelse i 2006. det viktigste er at jeg har akseptert fortiden og diagnosen.
Det er dager jeg ikke vet hvem jeg er, det er som om jeg ikke kjenner meg selv, og det er svært skremmende, i disse periodene er jeg redd for å miste meg selv, at det skal klikke totalt for meg. Føler meg rett å slett splittet fra meg selv.
Relasjoner til andre er krevende og varierende. Det er ikke enkelt å være partner med noen som har borderline, det krever tålmodighet . Forholdene kan bli veldig intense , samt at følelsene svinger for og mot ,selv mot partneren, så all ros til dere som holder ut med oss!
Diagnosen eier ikke deg, men du den-TattoverteTanke