Man kan ikke rømme ifra problemene, men i mitt tilfelle kunne jeg ruse dem bort,og det var det jeg valgte å gjør, ja jeg skriver “valgte” ,for de første årene var det netopp valg det sto på.
Det enkle valget, den kjappeste løsningen på alle mine problemer,tanker,følelser og indre kamper var narkotika.
Allerede som 13 åring ble jeg presentert for beroligende medisin, valium! Dette var mammas quick fix for hennes problemer, og med god “tanke” trodde hun nok at dette ville “fikse” meg også.
Sannheten er at det fikset ikke meg ,det knuste meg, spiste meg opp, og holdt på å drepe meg.
Etter en periode var ikke lengre en 5mg valium nok, det var nå snakk om å putte i seg 10-15, gjerne ved siden av hasjrøykingen, amfetamin, kokain, og dette i store doser. Alkohol var så klart også inni bildet.Stoffet var ikke lengre et forsøk på å rømme, det var nå blitt min livsstil. Det var ikke lengre et valg, men et “behov”.
Hadde jeg selv vært klar over hvor mye smerte, arbeid og tid det tar for å bli helt nykter, hadde jeg aldri tatt “den første valiumen”. Det tok meg 12 år å innse hva jeg egentlig hadde drevet på med.
Alt jeg sperret inne og undertrykket måtte selvfølgelig komme ut etter hvert, og det med et smell! Nå måtte jeg takle alt uten rus. Følelser jeg ikke var klar over at jeg hadde, følelser jeg ikke kunne forstå, jeg måtte lære alt på nytt, det var som om jeg var tilbake i 10års alderen.
Pssst…du..ja DU, du er fantastisk! Har noen glemt å fortelle deg det idag? Eller det viktigste av alt: har du husket å fortelle deg selv dette idag? Har du klappet deg selv på ryggen og sagt “bra jobba” , har du gitt deg selv et smittende smil i speilet?
Hvis du ikke har gjort noe av dette, har du gått glipp av noe som virkelig styrker selvfølelsen og selvtilliten.
Personlig synes jeg at det er viktig å være ditt eget idol, ditt eget forbilde.
Å ha det godt med seg selv, med selvfølelsen og selvtilitten bidrar til et bedre ‘’jeg” Du får et godt forhold til deg selv, og vil lettere kunne kontrollere vanskelige dager. Med en dårlig selvfølelse vil du selv bli din verste fiende, og det å ‘’hate” personen i speilbildet er på ingen måte en god følelse.
Når du prater stygt om deg selv/til deg selv , prøv å tenk over om du kunne sagt dette til noen du er glad i? Ikke? Så hvorfor er du så slem mot deg selv?
jeg ville bare skrive et innlegg for å minne deg på: du er bra, du er super, du har flere som er glad i deg, du er nydelig, du er unik, og viktigst av alt Du er VERDIFULL!
Tidligere rusmisbruker, borderline personlighetsforstyrrelse, angst, depresjoner, ptsd.Dette er diagnoser som står i journalen min , det er diagnoser jeg har akseptert å leve med.
I tillegg til diagnosene har jeg også tatt skade av rusmisbruket , skammer jeg meg over at jeg har vært en misbruker? Nei ikke nå lenger, dette har vært med på å forme meg til den jeg er. Selfvfølgelig skulle jeg vært foruten rushistorikken , men realiteten er at det var en del av livet mitt, og jeg har akseptert og tilgitt meg selv for det.
Om jeg skulle gått rundt å skammet meg over alt dette, hadde jeg ikke klart å stå oppreist, jeg hadde neppe vært i livet, skammen holdt på å ta livet mitt tidligere, skulle jeg ta mitt eget liv fordi jeg skjemtes?
Det var på tide å jobbe med seg selv, og ikke minst tilgi seg selv. Akseptere mine feil, mine diagnoser og mine tidligere dumme valg. Jeg måtte fokusere på fremtiden, og med skammen på ryggen, ble det nyttesløst. Det nyttet ikke å fortelle meg selv unnskyldninger, jeg måtte innse,akseptere og innrømme , først og fremst for min egen del. Sette meg selv fri!
Skam er en følelse som fort treffer hjerte mitt om jeg gjør noe dumt, men jeg prøver idag å ta tak i det før det gror seg fast, for å unngå å se ned i bakken når jeg går, for jeg føler meg best når jeg har rak rygg og kan se mennesker inn i øynene med stolthet.
Det er mennesklig å begå feil, opp til flere ganger. Å det er netopp det jeg er , et menneske! Akkurat som deg og alle andre.
Slipp taket på skammen, den bremser deg ned- TattoverteTanke
“Ta deg sammen” er absolutt det verste du kan si til en person som sliter psykisk. Det er som å kaste bensin på bålet.
Når dere ber en person om å “bare ta seg sammen” hva forventer du egentlig skal skje? At vedkommende skal si “ ja klart, la meg bare gå inn i meg selv for å så trykke på <bra> knappen?” Er det så firkantet og enkelt for deg? Tror enkelte virkelig at det det å ha det vondt eller godt er et valg?
Det er klart at man kan velge å gå inn for å ha det bra, men det er en jobb, en prosess og det tar tid. Man trenger oftest hjelp,veiledning, og ikke minst støtte! Det er heller ingen garanti for at det skjer med det første, så nei det er ikke et valg! Hvem hadde valgt å ha det vondt?
Jeg tror på ingen måte at en slik setning er godt ment, isåfall vil jeg påstå at vedkommende kanskje selv aldri har “facet” sine problemer eller kanskje sette det helt på spissen å si at de ikke har opplevd en evt “psykisk knekk”. Jeg går muligens hardt ut her, men dette får meg til å bli enda mer kritisk til samfunnet vi lever i idag.
Ber vi folk med en kreftdiagnose om å bare ta seg isammen? Neppe! I 2020 ble det registrert 629 selvmord. 629 mennesker valgte bort livet , så kan vi regne ut hvor mange pårørende som sitter igjen med hjerte knust og psykiske vansker grunnet dette.
Vi må også tenke over hva dette gjør med den som sliter. Du kan få vedkommende til å tro at det står på viljestyrke, at det er en feil med dem, og at alt bare er svada. Psykisk helse er ikke å kødde med. En person som åpner seg, gjør det fordi den ønsker en hånd. TRENGER en hånd!Så vær den handa, vær det medmenneske som kan utgjøre en forskjell, og tilogmed kanskje berge liv!
Tenk over hvordan du kan utgjøre en forskjell- TattoverteTanke
Man våkner opp på morgenen, møtes av tunge tanker, muligens tårer og skriker inn i puta, skriker såpass hardt, til du føler at trykket er lettet, men det lettest ikke, det bare legges litt unna for en stund, legges bort til du er alene igjen med puta.
Skrik!!!!
Maska med smilet,positiviteten og lykken settes godt på, og du dobbelsjekker at den sitter stødig for dagen.
Når du går ut dørene, møter mennesker, smiler du, nikker og hilser. Andre oppfatter deg som en glad og lykkelig person, folk ser kanskje opp til deg, for humøret du har,gleden du utstråler og måten det virker ut som du takler livet. Men sannheten er, de ser masken, de ser ikke deg.
Så hvem er det egentlig vi lurer? De rundt oss? Oss selv? Først og fremst vil jeg påstå at det er oss selv vi lurer, vi later som om vi er noe vi ikke er, og vi kan lure oss såpass langt at vi til sist skyver det vonde såpass langt bort, at det en dag kommer tilbake med et smell. Vi mister oss selv, vi glemmer hvem vi er og ting bygger seg mer og mer opp.
Skal vi virkelig starte dagen med denne skadelige masken? Skal vi spille lykkelig fordi andre forventer at vi er det? Hvorfor føler man at man blir sett ned på når man ikke har det greit, når vi har utfordringer, tøffe tider og livet er helt på bunn? Hvorfor har ikke samfunnet mer forståelse rundt dette med psykisk helse?
Det er en stund siden jeg valgte å kaste maska jeg hadde bært på i mange år. Det var for mye tabu rundt å slite psykisk, og jeg valgte å stå frem som PSYKISK syk, på nett, på blogg og til alle rundt meg. For mange liv går tapt pga psykisk helse, for mange sliter i det stille, så kanskje jeg kunne være en bitte liten brikke på å prøve å knekke denne tabuen?
Det hjalp meg utrolig mye å åpne seg, og jeg har faktiskt klart å hjelpe andre til å åpne seg, så det viser hvor “lite” som skal til for at vi alle kan utgjøre en forskjell!
Det verste med å slite psykisk, er å slite i stillhet- TattoverteTanke
En helt vanlig dag, en rutinert dag ble plutselig snudd totalt på hode. Først kunne jeg ikke forstå hva som skjedde, det kunne da virkelig ikke vær angst?
Det startet egentlig før denne dagen (mandag som var) , det startet ca 1 uke før. En indre uro og en hvilepuls som lå mellom 150-170. Jeg trodde egentlig bare jeg hadde stresset , men det fikk jeg heller ikke helt til å stemme.
Jeg valgte å overse disse signalene, tenkte det går over, men det var ikke tilfelle. Kroppen har forsøkt i en hel uke å sende fare signaler, forsøkt å gi beskjed. Det var jeg som valgte å ikke høre etter, det var jeg som fortsatte å presse meg selv.
Jeg satte på trappa med en kopp kaffe Mandags formiddag. Jeg fikk plutselig en brå sving i humøret, det var som om noen brøyt meg totalt ned. Alt ble til svart hvit tenking, og jeg ble dysfunksjonell. Det kunne føles ut som ut av kroppen opplevelse.
Etter hvert kom det en slags ‘’ pissemaur” følelse som startet i føttene og jobbet seg oppover resten av kroppen, pulsen steg og kroppen startet å riste totalt ukontrolert. Det var nå jeg innså at det var et kraftig angstanfall jeg hadde i vente, og jeg kunne ikke gjøre noe med det. Jeg forsøkte å sette igang mine metoder for å innhente meg selv, men kroppen var gått for langt, nå var det å stålsette seg i at anfallet kom.
Et angstanfall er ikke bare ille når det pågår, men også etter. For meg er det som om du våkner opp etter at man har vært bevisstløs en stund. Du føler deg fjern, utbrent og i mitt tilfelle er kroppen så stiv og støl etter at kroppen var så anspent. stress/spennings hodepinen min slår ut for fult. Jeg føler meg ferdig.
Jeg har nevnt tidligere at jeg har stoppet opp med medisiner for hodepinen og angsten. For angsten var det valium jeg måtte bruke. Etter dette anfallet kom det ett til dagen etter, og nå var det på tide å kontakte lege, jeg ble kontaktet av en lege fra legevakten.
Jeg fortalte mitt forhold til valium , at jeg hadde valgt å avslutte den type ‘’behandling” av angsten, men legen fortalte meg at jeg kanskje måtte vurdere å sette stoltheten min til sides og forsøke å ta en valium for å se om det kunne roe kroppen, og det gjorde jeg. Jeg husker at jeg følte meg så mislykket, så psykisk svak for en stund, før jeg innså at jeg faktisk hadde behovet for å roe ned kroppen, og om det så bare var for en periode.
Angst er ikke noe som på undervurderes-TattoverteTanke
Livet skal gi mening, håp og ikke minst glede , det skal føles godt å vær i live!
Men sannheten er at livet ikke bare går på skinner, er rosenrødt eller bare bringer glede, det kommer desverre mørke, storm og motgang.
Når tøffe tider kommer imot , er det ikke alltid like enkelt å vite hvordan man skal møte stormen. Kom den uventet? Eller fikk du en forvarsel? Uansett hvordan den traff deg, gjør det livet både utfordrende, tøft og gir deg som oftest følelsen av håpløshet ( noe som absolutt ikke gjør ting bedre)
Dette innlegget er basert på min oppfattelse, min erfaring ,jeg påstår ikke at dette nødvendigvis er fakta.
Jeg har brukt alt for lang tid, alt for mye selvhat,nedtrykkelse, alt for mange tårer er spilt.
Jeg lot fortiden ødelegge for fremtiden. Hver natt viste jeg at jeg hadde en slitsom dag i vente, fordi jeg trodde jeg fortjente alt som har skjedd, jeg trodde det var straff for feilene jeg hadde gjort opp igjennom årene. Et øyeblikk trodde jeg det var karma?
Når vi mennesker først kommer inn i en ond sirkel, er det ikke enkelt å vite hvordan man skal komme seg ut, vi fortsetter i den samme rundkjøringen, rundt og rundt og enda en runde rundt, vi føler oss fast, rett og slett låst.
Foto tilhører john salvino
Er det slik livet skal vær? Skal vi virkelig gå rundt resten av livet å føle oss håpløse, skadet og ikke minst mislykket? Er det dette vi fortjener? N E I, vi mennesker fortjener et godt og lykkelig liv.
Feilen mange gjør , (spesielt de som er offer for andres umenneskelige handlinger) er at vi gir oss selv skylda, det var min feil, jeg er årsaken… kjære venn, du er ikke den som gikk inn for å skade eller i verstefall ødelegge en annes liv. Du er ikke ansvarlig…
Å komme over feks en traumatisk hendelse skjer ikke over natten, det hjelper ikke å benekte eller å undertrykke det. Hvis du ikke bearbeider det, vil det slå kraftig tilbake i senere tid. Og da kan det føles ut som handlingen gjentar seg, igjen og igjen. Igjen, dette er M I N erfaring, ikke en påstand på at det gjelder alle.
Etter alt for mye nedtrykkelse , tapt tid og følelsen av å stadig lene seg mot stupet, måtte jeg gå inn i meg selv. Det var tøft, jeg ble noen ganger mer deprimert enn noen gang. Men jeg presset meg, bestemte meg for at de tingene som skjedde meg som var utenfor min kontroll, ikke lengre sko ta ifra meg livet, jeg måtte ta livet tilbake. Det var tross alt mitt liv, og jeg har bare en sjangs!
Etter lang tid følte jeg at jeg endelig fikk styringen over livet mitt igjen, og det var da jeg bestemte meg for å bruke disse erfaringene for å hjelpe andre, være et medmenneske som kunne sette seg inn i andres situasjoner, virkelig forstå dem!
Jeg ville være et bidrag for mennesker som trenger det. Allerede vet jeg at jeg, ja J E G , som ikke engang har utdanning innenfor psykisk helse , rus , eller noen som helst kompetanse (faglig) allerede har hjulpet mange mennesker, og det gjør noe med en person. Jeg mangler kanskje det faglige, men når det kommer til erfaring, har jeg mye å bidra med.
Poenget med dette innlegget er å vise mennesker der ute at selv om du føler deg verdiløs, meningsløs, føler at du ikke betyr noe, eller kan utrette noe som helst, virkelig kan hjelpe andre med dine erfaringer, lærdommer . For spør du meg, er ofte en som har vært i det, den beste du kan prate med. Vi kan rett og slett bruke våres “kjennskap” til det “harde liv” , vi kan utrette noe fantastisk, vi kan redde liv!
Å være et medmenneske, skader ingen – TattoverteTanke
Det er ikke alltid vi vet våres eget beste, det er alt for ofte at vi gir full gass, for å så bli rykkende frem og tilbake på tom tank.
Hvorfor må vi stadig presse grensene? Yte det lille ekstra? Hvorfor kan vi ikke godta oss selv når vi gjør det bra nok?
Jeg kjenner jeg er sliten, og jeg synes det et viktig å behandle seg selv etter hvordan man føler seg.
Hvem er det vi løper om kapp med? Hvem vinner på at vi sliter oss helt ned på felgen? Eneste jeg vet er at det ikke er oss selv som vinner på det, vi får svi for det, og denne svien forsvinner ikke etter en dag, dette setter seg ihåp om å bli værende.
Å finne seg selv etter man er gått seg vill, kan vær nært umulig, kommer helt ann på langt du har latt deg fare.
Vi har ikke fått utdelt hvert våre liv for å løpe igjennom det, noen ganger må man selfølgelig gi et ekstra gir, men vi skal ikke stå fast på den høye hastigheten, da kan du kjøre utfor et stup, eller kanskje du treffer fjellveggen med et smell, og var det da verdt å haste seg igjennom dagen?
Stress tar ifra deg livet ,sakte men sikkert. Å storme igjennom hverdagen for å nå alt til det “aksepterte” nivået, vil viske ut livsgleden din litt etter litt.
Så hva med å bli mer tilstedet i jeg’et? Hva med å å finne sinnsro istedenfor å gi slipp på det gode? Jeg skjønner en travel hverdag, det gjør vi alle. Men glem ikke at kroppen har en maks grense på hva man tåler, og den blir som regel overkjørt før kroppen får gitt beskjed. Når kroppen har innsett at den er utkjørt, skal det godt gjøre seg å komme seg tilbake til normalen.
Livet handler om mer enn å få til mest på kortest tid. Det handler om å være den beste utgaven av deg selv, og det blir umulig om du er utslitt.
Jeg håper du tenker deg ekstra godt om før du starter en ny uke imorgen. Tenk på hvordan du tar imot en ny dag, hva vil du ha ut av denne dagen som gjør deg ekstra glad?
Du fortjener å være en livsnyter – TattoverteTanke
Noen ganger kommer livet med alt for mange utfordringer el vanskligheter på samme tid, og det kan fort bli veldig tøft å håndtere. I mitt tilfelle var det akkurat det som skjedde.
Jeg måtte stoppe opp, puste, ta to skritt tilbake for å så sette livet i perspektiv. Jeg måtte ha en pause, en pause fra “å være ok”, måtte gi meg selv tillatelse til å være litt nedfor,akseptere at også jeg kan ha tøffe perioder,bli fortrolig med at jeg faktiskt har en ustabil psyke, selv om jeg til tider føler meg som superwoman.
Så jeg valgte å trykke på pauseknappen, sette bloggen på vent, trappe litt ned på alt ansvaret som surrer rundt meg, jeg måtte rett og slett være litt egoistisk, derfor forsvant jeg for en periode.
I slike perioder mister jeg fort meg selv, fotfestet blir ustødig og jeg går inn i en form for dvale, det tøffeste ved det er :å klatre opp igjen. Men her er jeg, på god vei oppover!
Bloggen er noe jeg fort savner , leserene er noe av det første jeg tenker på når jeg åpner øynene på morgenen, dere gir meg drivkraft!
Hvorfor er jeg så opptatt av denne bloggen? Hva er det som gjør at jeg er tilbake på bloggen så fort jeg har samlet meg? Årsaken er at selv om jeg bruker mine erfaringer , hjelper enkelt mennesker , og prøver å fjerne denne tabuen som svimler rundt psykisk helse, så får jeg så mye igjen fra dere. Jeg lærer daglig noe nytt fra leserene, jeg får forskjellige synspunkter, forskjellige vinklinger og blir kjent med så mange gode mennesker. Mennesker med utrolige historier, mennesker som har overlevd det jeg velger å kalle “det harde liv” . Det finnes så utrolig mange sterke mennesker der ute, og jeg lærer av dere hver dag!
Det å sette seg inn for å bli en ressurs for andre og vær et hjelpeapperat er noe som gir meg glede, noe som gir livet mitt mening. Det gjør at jeg vokser, mestrer og føler at jeg får sjangs til å gjøre noe godt! Det å strekke ut en hjelpende hånd, er for meg verdens beste følelse! Å for å kunne være til hjelp, måtte jeg selv hente meg selv inn igjen, jeg kunne ikke hjelpe andre , før jeg hadde kontroll på meg selv.
Tattovertetanke startet opp for å bli, og det har ikke endret seg!
Det er mange omkring deg som frys, vær et bål;strål varme ifra deg- TattoverteTanke
