Tidligere rusmisbruker, borderline personlighetsforstyrrelse, angst, depresjoner, ptsd.Dette er diagnoser som står i journalen min , det er diagnoser jeg har akseptert å leve med.
I tillegg til diagnosene har jeg også tatt skade av rusmisbruket , skammer jeg meg over at jeg har vært en misbruker? Nei ikke nå lenger, dette har vært med på å forme meg til den jeg er. Selfvfølgelig skulle jeg vært foruten rushistorikken , men realiteten er at det var en del av livet mitt, og jeg har akseptert og tilgitt meg selv for det.
Om jeg skulle gått rundt å skammet meg over alt dette, hadde jeg ikke klart å stå oppreist, jeg hadde neppe vært i livet, skammen holdt på å ta livet mitt tidligere, skulle jeg ta mitt eget liv fordi jeg skjemtes?
Det var på tide å jobbe med seg selv, og ikke minst tilgi seg selv. Akseptere mine feil, mine diagnoser og mine tidligere dumme valg. Jeg måtte fokusere på fremtiden, og med skammen på ryggen, ble det nyttesløst. Det nyttet ikke å fortelle meg selv unnskyldninger, jeg måtte innse,akseptere og innrømme , først og fremst for min egen del. Sette meg selv fri!
Skam er en følelse som fort treffer hjerte mitt om jeg gjør noe dumt, men jeg prøver idag å ta tak i det før det gror seg fast, for å unngå å se ned i bakken når jeg går, for jeg føler meg best når jeg har rak rygg og kan se mennesker inn i øynene med stolthet.
Det er mennesklig å begå feil, opp til flere ganger. Å det er netopp det jeg er , et menneske! Akkurat som deg og alle andre.
Slipp taket på skammen, den bremser deg ned- TattoverteTanke