Å be om hjelp er ingen enkel sak, vi håper og tror at ting evt vil forsvinne med tiden , eller at vi skal klare alt selv. Det er helt naturlig å tenke slik, vi vil så gjerne, vil så gjerne overbevise oss selv at det er mulig, bevise for oss selv og muligens de rundt oss om at vi klarer dette alene og helt uten hjelp.
Jeg har klart meg på egne føtter, jeg har kommet meg opp igjen , men jeg havner stadig tilbake til den onde sirkelen når det kommer til psyken, det er som jeg stadig havner tilbake på startstreken? Jeg kommer liksom aldri helt til målstreken. Hvorfor? Er det fordi jeg ikke bearbeider ting/følelser/hendelser fra nederst i røttene? Er det fordi jeg aldri tømmer glasset tomt men stopper opp å tror jeg har nådd målet når glasset er halvtomt eller halvfullt ? Jeg vil tømme glasset helt, dråpefritt , og da ble neste steg/metode å be om hjelp.
Jeg skal innrømme at jeg gikk mange runder med meg selv før jeg endelig bestemte meg for å ta imot hjelp, jeg måtte legge både stolthet og tidligere erfaring til side. Det er nemlig ikke sikkert at jeg vil ha samme opplevelse i helse Nord som ved Stavanger. Helsevesenet kan variere fra sted til sted, og jeg velger å tro at opplevelsen og ikke minst resultatet blir bedre her.
Jeg er mer voksen nå enn det jeg var ved forrige behandling, jeg har hatt mange år på å vokse, modnes og våkne opp. Jeg tror jeg endelig har våknet!
Jeg skriver dette innlegget ut i all offentlighet for å vise at jeg ikke skjemmes , jeg skal ikke holde dette hemmelig. Kanskje min åpenhet kan få deg til å ta dette steget om det er nødvendig?
Du er et menneske, som er like mye verdt som alle andre mennesker, du fortjener å ha det godt , du fortjener å kunne nå ditt beste potensial.
Så om du føler at du trenger hjelp, be om det! Det er tøft i starten , og kan føles ubehagelig å starte prosessen, men hvorfor ikke finne frem krigeren i deg å ta sjansen ? Jeg heier på deg, enten du vil ha hjelp eller ikke!
Jeg støtter dere alle, hjerte mitt brenner for at dere skal ha det bra-TattoverteTanke
