Den siste tiden har vært en utfordring , derfor ble det en “pause” fra bloggen. Innimellom trenger man å hente seg inn, finne igjen drivkraften og puste ut helt for seg selv.
Den siste måneden har jeg møtt på en del nye utfordringer, og dette er ikke bare negativt. Jeg leter enda etter svar på hvorfor ting plutselig snudde så fort , fra å ha full kontroll til å miste litt av fotfeste.
Jeg er på rett vei (vil jeg tro), jeg er endelig kommet inn i psykiatrien,jeg er spent samtidig som jeg kjenner litt på redsel,frykt og blandende følelser på hva som venter meg lengre fremme. Er dette den riktige veien, ville jeg klart dette på egenhånd? Alle spørsmål jeg har, vil jeg ikke ha svar på før jeg er kommet skikkelig igang.
Jeg har hatt min første time , og der vil jeg (selv etter bare et møte)si at jeg har truffet på den rette behandleren, personen som skal følge meg fra start til slutt. Jeg velger å gi dette et forsøk.
De fleste her vet at jeg er skeptisk til helse Norge, men akkurat nå føler jeg at dette er mitt siste desperate forsøk. Et forsøk på å bli bedre , bli “frisk” en sjanse til å leve et godt og sunt liv.
Den psykiske helsen er lik som den var for 2 mnd siden, sliter med å få et stødig fotfeste og kaoset i meg ,har ikke trappet ned. Livet er satt på pause, samtidig som det går på automatikk. Pulsen slår, livet går men likevel står jeg fast. Kan føles ut som alt er satt på pause, og jeg vil så gjerne trykke på “PÅ” knappen igjen. Jeg vil leve, le , føle og ikke minst ha noe å holde fast i, noe som drar meg mot fremtiden , noe som gir meg drivkraft til å komme videre og se frem til fremtiden.
Jeg har all tro på at jeg kommer dit, spørsmålet er bare når? Og hvor mye skal til for å komme dit? Jeg trenger å komme tilbake, og her handler det om mye mer enn å bare tenke positivt og si til seg selv at alt blir bra til slutt, dette krever arbeid, innsats og mot! Noe jeg vet jeg har mye av, jeg trenger bare hjelp til å hente det frem!
“ALDRI GI OPP” , er det viktigste du må si til deg selv -Tattovertetanke
