Når legen sier det er bra jeg endelig tok dette steget, fikk jeg gåsehud

Legetimen som har vært ventet på er nå overstått. Det ble en lang natt med tankekjør rundt hele dette opplegget . “Jeg trenger ikke hjelp, har klart dette alene før” var den første tanken som slo meg når jeg våknet , heldigvis tok jeg kontroll , og lot den tanken fint passere bort…

hjernen min stoppet helt opp i det jeg satte meg i legestolen, samboeren min måtte ta over samtalen uten om det syntes jeg at legetimen gikk fint. 

Henvisning for videre hjelp evt utredning er unnagjort, så nå er det bare å vente,  ventetiden skulle ikke dra så veldig ut, og om behov for akutt hjelp skulle oppstå må legevakt kontaktes . Noe jeg er forberedt på kan oppstå .

Det han valgte å kalle tilstanden min for her og nå var ADA -apati,depresjon og angst. Det ga mening , det satte noen av tingene som skjer med meg i “bokser” (vanligvis hater jeg å sette ting i bokser) likevel er det noe mer, noe som sitter dypere så jeg ikke får forklart… 

jeg reiser meg å går mot døren,jeg føler meg tappet,nedbrutt,tom og hjelpesløs , så sier plutselig legen “ jeg er veldig glad for at du velger å ta skikkelig tak i dette nå”  Den setningen har gått om og om igjen i hodet mitt idag…

Som dere alle vet har jeg vært av og på benzodiazepiner og opioder , på grunn av spenningshodepine/stresshodepine og dårlige nerver. Det har gått bra i perioder, og ikke fult så bra andre ganger. 

Det er nå målet å bli kvitt disse medisinene for godt,  og klare å leve et verdifullt liv uten, men disse type medisiner er harde å slutte på , spesielt når du bruker dem av en årsak,  og har Borderline personlighetsforstyrrelse . Jeg er i gang med “avrusning” men dette er ikke et misbruk ift tidligere rusmisbruk,  dette har vært nødvendig og i samråd med lege! Det blir feil å kalle det for avrusning , jeg må av medisinene enkelt og greit. 

Vi med Borderline personlighetsforstyrrelse bør ikke ta slike medikamenter, så jeg må begynne å innse og skjønne hva som er best for min helse! 

Dagene er tøffe, men jeg vet at jeg er tøffere-TattoverteTanke

Våkner opp, fjernere og fjernere for hver dag, føler jeg falmer bort… Hjelpen er rett rundt hjørnet

Våkner opp, panikk, hvilken dag er det? har jeg forsovet meg? har jeg tidlig vakt? Ser på klokka, den er ikke bikket 07.00 enda, jeg begynner ikke før 12. Ro helt ned! 

Dagen starter alltid med stress, jeg kan ikke ligge å ‘’våkne til” i senga, jeg er som en maskin i det øynene åpnes. Jeg går på badet, må prøve å våkne, men hele meg våkner ikke helt opp lengre, jeg er skrudd på halvveis, en slags funksjon som gjør at kroppen fungerer, men hodet er avskrudd, samtidig som det er overarbeidet. Det er så ubehagelig, så ute av min kontroll. 

Folk prater til meg, jeg ser dem, jeg prøver å lytte, men jeg får ikke med meg noenting, jeg tror det merkes av de andre. Det er ikke det at jeg ikke vil høre, jeg bryr meg jo, men det er stengt, det er som om det ikke er plass til mer ord, inntrykk eller følelser. 

Personen i speilet begynner å bli ukjent, eller muligens en gammel bekjent? Jeg vet ikke, det er ihvertfall ikke den personen som har speilet seg de siste 6 årene. Er jeg redd, klart jeg er det, hvem blir ikke redd av å ikke kjenne igjen den første personen man ser i speilet om morgenen , og den siste man ser før man legger seg? 

Så må vi ikke glemme hvordan den psykiske delen henger sammen med den fysiske delen. Hadde det ikke vært for at jeg vet dette handler om psyken, ville jeg trodd utifra det som skjer med den fysiske delen at jeg var døende, for kroppen svikter, mister muskelmasse, energi, utholdenhet. Visner jeg bort? Har jeg dratt ting for langt denne gang? 

Jeg er innstilt på å finne meg selv igjen, gå all inn. Jeg kan ikke drive med halvveis lengre, jeg må forandre hvordan jeg griper meg selv, jeg må ikke bare finne meg selv, men jeg må kunne klare å holde på meg selv. Kan ikke ha disse periodene lengre, de blir hardere å kjempe for hver gang, så nå skal jeg finne meg selv, ta vare på meg selv. Slutte å teste meg selv, slutte å utsette meg for alt, overarbeide meg, ta meg selv for gitt. Det er nok nå! Jeg vet at jeg fortjener å ha det bra, akkurat som du , og alle andre. 

Jeg vet at jeg kan finne dette smilet og livsgnisten igjen..

Jeg vet det er flere der ute som sliter , gjerne på samme vis. Mistet seg selv, mistet kontrollen. Vi er mange, men dessverre for få som ber om hjelp, se bare på meg? Det tok meg 29 år? Kan du gjøre deg selv en tjeneste? Be om hjelp, på et eller annet vis? Det vil antageligvis spare deg for mye ubehag frem i tid. 

Nå venter jeg på hjelp, ta steget idag du også-TattoverteTanke

 

Kroppen har satt seg på pause, eneste som er overarbeidet er området over skuldrene

Legetimen nærmer seg, på Torsdag får jeg muligens en pekepinn på veien videre. Hva skjer når jeg begynner å prate? Får jeg panikk? feiger jeg ut? Neppe, selv om jeg har hatt mine for og mot angående dette valget. 

Nå gjelder det å kaste seg ut i det, all inn! Masken legges igjen hjemme på Torsdag, jeg kan ikke be om hjelp med masken på, hvem lurer jeg da, meg selv eller legen? 

For første gang på veldig veldig lenge ligger jeg lenge å vrir meg på kveldene før jeg sovner, jeg sliter med matlyst og føler at kroppen motarbeider meg på alle mulige måter. Selv en luftetur med hunden varer ikke lengre enn 10 min, jeg så er så glad i turer! 

Føler ut som kroppen er gått i koma, jeg er fjern, jeg er ikke tilstede, hva skjer med meg? jeg skal ikke lyve, trangen etter rus er en av de største utfordringene mine nå, selv om stoltheten min er større enn alt annet. Jeg blir ikke å sprekke, hadde det ikke vært for samboer, jobb og alt jeg har jobbet for er jeg sikker på at jeg hadde vært tilbake til start, full pakke, full cocktail. Det er nå jeg ser at jeg ikke er så egosentrisk som jeg trodde jeg var, jeg tenker på familien min, hvordan mine valg påvirker dem. 

Jeg velger å skrive om dette, hele min Psyke, for jeg skal ikke si at TattoverteTanke ikke har sine kamper, at TattoverteTanke er ‘’kurert”. Ja jeg har oppnådd mye, jeg har blitt rusfri på egenhånd, fått kontroll på livet men jeg har perioder som dette, men denne gangen er den tøff, knallhard! Årsaken kan være at jeg ikke har tatt et skikkelig oppgjør med meg selv tidligere, bare halvveis. Så nå er det på tide på gå all inn, ta hele oppgjøret en gang for alle. Få alt ut, selv det jeg ikke vet jeg holder på.  

Når jeg ser meg selv i speilet kan jeg til tider se det samme rasshølet jeg var tidligere, det må være denne ‘’skapningen” som har kloret seg ved meg. Det er som om den skal prøve å sparke meg når jeg allerede er nede, heldigvis tåler jeg en fik og to. Er det noe jeg vet , er det at jeg ikke er den jeg var, jeg er kanskje mye, men ikke den jeg var. 

Det er nå eller aldri -TattoverteTanke

 

Første steget for å be om hjelp ble tatt idag…

Jeg har gått rundt og rundt meg selv , dag etter dag og uke etter uke den siste perioden. 

Skal,skal ikke? Bør, bør ikke? Nødvendig eller ikke? Faktumet er at det er nødvendig , jeg trenger hjelp uten ifra.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg tenker,føler eller forventer ut av dette steget , men jeg håper på bedring. En ting er sikkert, ting bkir ihvertfall ikke verre.

Så idag plukket jeg opp telefonen med en klump i halsen, bestilte legetime “ nå trenger jeg virkelig hjelp” det er første gang i mitt liv at jeg har brukt de ordene, ikke første gang jeg har tenkt dem men første gang jeg har sakt dem høyt. 

Nå for tiden føler jeg at jeg har mistet en del av meg selv,  og det handler om å finne tilbake den delen , få sette sammen puslespillet igjen. 

“Kom deg ut” “vær sosial” “vær ditt og vær datt” det er ikke så enkelt akkurat nå, nå før ting starter opp kjenner jeg at jeg må jobbe så godt jeg kan med meg selv, legge meg på lading,  få lov til å bare være meg i mitt egent skall. For sannheten er at jeg ikke fungerer sosialt for tiden , jeg sliter med jobb,  energi og bare det å holde ut. 

Enkelte ganger er det en lettelse å si ting ut høyt-TattoverteTanke

Man skal ikke klare alt på egenhånd

Jeg er enda ikke helt sikker på fremgangsmåten når det kommer til å få hentet meg selv inn igjen, jeg grubler og grubler til jeg blir så oppgitt at jeg skyver hele problemet til sides. Jeg vet at jeg ikke kommer til å få det noe bedre om jeg ikke griper dette på riktig måte, en quick fiks forskyver bare problemet lengre frem i tid, til det kommer tilbake med et kraftig smell. 

Jeg er vandt til disse smellene, men for hver gang blir det et større fall, flere skritt tilbake, og jeg kan ikke vente på neste smell denne gang, for den blir eksplosiv. 

Tidligere rusmisbruker, diagnoser og et usunt liv er mye av grunnlaget for denne perioden, men jeg tror det ligger mer i det, jeg tror det må graves dypere i underbevisstheten min for å få fatt på problemet/problemene. Er det noe jeg har fortrengt? Lyver jeg til meg selv? Jeg kan innrømme at jeg er redd denne gang. Livredd. 

Med det rette verktøyet og rett valg av “behandling vet jeg at dette er noe jeg overvinner , at jeg kommer tilbake til meg selv,  muligens sterkere? 

Jeg har alltid klart meg selv , fikset meg selv, pushet og jobbet alene langs hele veien. Er det nå jeg virkelig begynner å bli sliten av å prøve på egenhånd? Er det nå TattoverteTanke må be om en hjelpende hånd istedenfor å snu ryggen til når jeg blir tilbudt den? 

Vi er alle våres egne helter, men selv helter kan trenge hjelp, selv helter kan senke muren å slippe andre inn, for hvis vi ikke har hverandre, hva har vi egentlig da?

Ta imot hånden som strekkes ut-TattoverteTanke

 

Jeg er muligens på det laveste akkurat nå

Sitter her en lørdagskveld å jobber med bloggen, eller forsøker… skrivesperre, for mye rot for mye kaos. Musikken er på fult volum,  prøver å kjenne etter følelsene, tankene, hva er det som skjer med meg for tiden?

Jeg tar opp pennen å lar hjerte og sjela sende ordene ned i pennen, å begynner å skrive, skriver nøyaktig det som faller meg inn.

Problemet den siste tiden har ikke vært skrivesperre som jeg trodde, problemet er at det er for mye som må ut , det finnes ikke nok blekk, tiden strekker ikke til. 

For første gang på veldig lang tid fikk jeg et akutt behov for å gi slippe, la tårene trille , la halsen bli øm av hylkingen. Dette er ikke meg, langt ifra meg. Nå prater jeg ikke om gråtingen , men hele tilstanden jeg har befunnet meg i de siste ukene. 

Jeg strever så innmari hardt for å finne viljestyrken , jeg graver så jæ$#@$ etter styrken til å ta makten tilbake, ta tilbake livet,humøret og gleden! 

Jeg gir ikke meg selv til mørket,  ikke før og heller ikke nå. Ikke etter all jobbingen ,legger jeg ikke inn årene. Jobben jeg har drevet me skal ikke være forgjeves,  uaktuelt! 

Jeg skal ærlig innrømme at jeg denne gang muligens trenger hjelp utenfra,  denne kampen trigger alt i meg. Så selv TattoverteTanke er på tanken om å be profesjonell hjelp , selv om det aldri har hjulpet tidligere, skal jeg muligens gi det en ny sjangs. Er tross alt 6 år siden jeg var innen psykiatrien (aldri innlagt)

Det kan føles ut som en skapning har satt seg fast ved meg, og den nekter å gi slipp. Håper denne skapningen vet hvem den kødder med , feil person!

Dere vet hva jeg står for ; få bort tabuen rundt psykisk helse! Jeg blottlegger meg til dere der ute, for å vise at det er menneskelig å streve.

På tide å stålsette seg-TattoverteTanke

 

Rusmisbruker , diagnoser, dårlige valg , du er jo et totalt rot

Ja alt det som står ovenfor stemmer, og ja jeg er absolutt et stort rot, ofte mer enn andre dager. Jeg er psykisk syk,  men jeg har det under kontroll ved hjelp av medisiner,  vilje og et rått pågangsmot.

Når du først treffer meg, ser du ikke sjela mi,  arrene, de psykiske lidelsene eller det mennesket jeg er. Første inntrykket ved å bare se på meg kan gi enkelte mennesker et inntrykk av jeg er et  problem(barn) på feil side av loven , ei som ikke bryr seg osv. artig spør du meg. Slik har det stadig vært . 

jeg har vært alt det det pluss mye annet. Men idag er sannheten at jeg er et menneske , desverre med en del utfordringer,  og arr etter tidligere liv, men jeg er et menneske, med følelser, tanker,håp og drømmer. Jeg er akkurat som de aller fleste. Jeg er en drømmer , i tillegg vet jeg hvordan det er å vær i helvette her på jorden, noe som gjør at jeg velger et rusfritt,lovlig,kjærlig og verdig liv. 

Det er faktisk mulig å gjøre noe godt og nyttig selv med dårlig start på livet . Det er mulig å prøve å finne verdigheten din igjen, stoltheten din og ta livet tilbake. Du kan gjøre hva som helst,  bare du finner den styrken du har dypt inni deg,  for jeg vet at du har den! 

Velg livet-Tattovertetanke

 

 

Jeg er ikke det jeg var

Vi sier at fortiden skal legges bak oss , vi skal se fremover og ikke tilbake. Fortiden har hjulpet med å forme den vi er idag , både på godt og vondt. Likevel sliter så mange med å la den vær der , den graves opp, gir oss minner, traumer,skyldfølelse og skam (dette skrives utifra mitt tilfelle)

Jeg er langt ifra den jeg var for 6-7 år siden , jeg sier ikke at jeg er feilfri , men jeg er et mye bedre menneske enn det jeg var tidligere. Uten det livet jeg levde ville jeg vært en helt annen person,  uten rus og russisk roulette ned livet , ville jeg ikke satt pris på alt jeg har idag. Likevel plager fortiden min meg. Det er ikke bare meg selv som minner meg på den, men andre mennesker som ikke tåler å se at jeg gror,vokser og prøver å rette opp for den tapte tiden. Man skal vist aldri glemme hvor man kommer fra?

Fortiden er en del av meg , enten jeg liker det eller ikke. Jeg kan ikke rømme ifra den , men jeg kan la den være der den hører til ; i fortiden , bak meg, i et lukket kapittel , nei la oss heller si at det er en lukket bok. Og jeg har startet en ny bok, å her er det ikke snakk om bøker av serier, det er mer som forskjellige forfattere.

Ikke la noen ta ifra deg det du er idag på grunnlag av det du en gang var. Klarer de ikke se deg for den du er idag, fortjener de ikke å se hvem du er imorgen. Så lenge du har klatret opp dit du er idag, skal du ikke behøve andres “fullmakt” det viktigste er at du er glad i den du er blitt idag!

Fortiden kalles fortid av en grunn -TattoverteTanke

 

Å komme på topplista på blogg , krever idag desverre alt jeg er i mot.

Jeg kunne kastet meg på treningsstudio , fikset på alle mine “feil” og “mangler” stått for mote,kropp og skjønnhet. Problemet der er bare at ; det ikke er meg, bloggen hadde da vært basert på en stor løgn. Bloggen min kunne vi da vært foruten. 

Jeg trives i joggeklær , jeg trives uten treningsstudio , jeg er meg selv, uten å passe inn i det såkalte Hollywood bilde. Jeg er ikke skapt for det livet , jeg skaper mitt eget liv. 

Hva en rosablogger driver på med,  er helt opp til dem selv,  jeg dømmer ikke men jeg er imot signalene det sender ut til usikre unge sjeler. Jeg har aldri i hele mitt liv trykket meg inn på en slik blogg. Slikt fokus finner man over alt ellers, tv,media,reklamer,sosiale medier osv.. beklager men jeg spyr av hele skjønnhetsbransjen. Igjen, jeg dømmer ikke, men for min del blir det feil signalisering og fokus.

Min blogg, mine skriverier , mitt arbeid dreier seg om livet i det store bildet , den psykiske helsen , rusmisbruk, selvbilde, og det å ha tro på seg selv  til tross for tidligere feil. Min blogg handler om å bli en bedre versjon av seg selv , ikke med forandringer, men små justeringer på det vi allerede har. 

Jeg blir nok aldri en toppblogger , jeg ligger på gjennomsnittet,  og for meg er det bra nok! Jeg får formidlet budskapene mine, jeg og de andre som sliter blir hørt. Jeg skriker ut for oss alle. Jeg tjener ikke penger , jeg tjener noe bedre : folk føler seg forstått,sett og hørt. Jeg hjelper frivillige som ønsker hjelp utenfor det profesjonelle hjelpeapparatet,  om det kommer til ruskutt, styrke,finne seg selv eller bare det å være et medmenneske med lyttende ører, en utstrakt hånd og et støttende klapp på skulderen. 

Jeg er langt ifra der jeg vil være, jeg har enda en lang vei å gå, men jeg jobber mot målet, og det på den rette måten. Jeg er meg selv,  ærlig med meg selv og dere. 

TattoverteTanke skriver alt rett ifra hjerte , mine dypeste tanker , jeg blottlegger meg, slik at du og andre skal vite at vi er flere. Jeg er ikke perfekt , og jeg vil ikke forsøke å bli det heller, aldri. 

Du er bra, du trenger ikke forandre på noe ved deg, som en vis man sa til meg en gang “ du klistrer ikke på klistermerker på en strøken Ferrari” for det er det du er i mine og mange andre sine øyne : en strøken ferrari”

Vær deg selv, vær stolt og tvil aldri på at du er god nok – TattoverteTanke

 

Jeg er stolt av menneskene som tok pandemien på strak arm

Pandemien har virkelig satt et spor hos oss, ihvertfall hos meg. Det som var vanlig før , er nærmest ulovlig nå, og begynner å bli ukjent for oss. 

En klem er ikke like vanlig lengre,  å håndhilse på en ny person er nesten et regelbrudd.  Et håndtrykk gir oss et inntrykk av personen man møter,  nå er førsteinntrykket basert på et nikk og kroppspråket til vedkommende. Kanskje man skulle brukt all denne dødtiden på å lese oss opp å bli eksperter på kroppsspråket? For jeg er temmelig sikker på at kroppspråket blir mer viktig og nødvendig i tiden fremover.

Hvilke utfordringer møtte du på etter Mars 2020? Jeg vet at mange mistet sine kjære, fikk kjenne på ekte savn, ensomhet, tap av inntekt,mistet jobben,nedprioitetinger i helsevesenet , og mye mer. 

Vi begynner å tilpasse oss de nye reglene , den nye hverdagen. Tiden før pandemien begynner å bli ukjent. Det er som om det er blitt historie. 

Jeg hadde aldri trodd at vi skulle oppleve en situasjon som dette, det var liksom bare langt tilbake i historien og oftest sett på film, noe som vi forteller barna ” det der er bare en film, ikke virkeligheten. Men plutselig ble det virkelighet,  og vi måtte alle lære, hjelpe til, tilpasse og vær frivillige og stå i det. Og det best med dette, er at vi har klart oss temmelig bra! Vi har klart oss til tross For at dette kom på oss som lyn fra klar himmel,  ingen forventet dette,  så dere skal ha all ros for at dere har tatt det så bra som dere har gjort 

Vi har klart å stå sammen , de aller fleste har klart å holde seg til regelverket og følgt rådene fra staten. Jeg synes vi alle skal klappe seg selv på skuldrene, fortelle oss selv at vi har gjort en god jobb så langt! 

Forsett den gode innsatsen, for dette er ikke over enda-TattoverteTanke