Sitter her en lørdagskveld å jobber med bloggen, eller forsøker… skrivesperre, for mye rot for mye kaos. Musikken er på fult volum, prøver å kjenne etter følelsene, tankene, hva er det som skjer med meg for tiden?
Jeg tar opp pennen å lar hjerte og sjela sende ordene ned i pennen, å begynner å skrive, skriver nøyaktig det som faller meg inn.
Problemet den siste tiden har ikke vært skrivesperre som jeg trodde, problemet er at det er for mye som må ut , det finnes ikke nok blekk, tiden strekker ikke til.
For første gang på veldig lang tid fikk jeg et akutt behov for å gi slippe, la tårene trille , la halsen bli øm av hylkingen. Dette er ikke meg, langt ifra meg. Nå prater jeg ikke om gråtingen , men hele tilstanden jeg har befunnet meg i de siste ukene.
Jeg strever så innmari hardt for å finne viljestyrken , jeg graver så jæ$#@$ etter styrken til å ta makten tilbake, ta tilbake livet,humøret og gleden!
Jeg gir ikke meg selv til mørket, ikke før og heller ikke nå. Ikke etter all jobbingen ,legger jeg ikke inn årene. Jobben jeg har drevet me skal ikke være forgjeves, uaktuelt!
Jeg skal ærlig innrømme at jeg denne gang muligens trenger hjelp utenfra, denne kampen trigger alt i meg. Så selv TattoverteTanke er på tanken om å be profesjonell hjelp , selv om det aldri har hjulpet tidligere, skal jeg muligens gi det en ny sjangs. Er tross alt 6 år siden jeg var innen psykiatrien (aldri innlagt)
Det kan føles ut som en skapning har satt seg fast ved meg, og den nekter å gi slipp. Håper denne skapningen vet hvem den kødder med , feil person!
Dere vet hva jeg står for ; få bort tabuen rundt psykisk helse! Jeg blottlegger meg til dere der ute, for å vise at det er menneskelig å streve.
På tide å stålsette seg-TattoverteTanke
