Å miste noen man er glad i er noe av det mest smertefulle man kan gå igjennom, men samtidig vil jeg påstå at å miste seg selv er like smertefult? Eller?
Hvor ble jeg av? Hvor ble den positive , utatvente , sprudlende, kjærlige og omsorgsfulle personen av? Hvor på veien mistet du/jeg oss selv? Hva var den utløsende faktoren som gjorde at vi mistet oss selv? Har vi brukt så mye krefter på å kjempe oss fremover i livet at vi har glemt hvem vi egentlig er, hvor vi kommer ifra og hva vi står for?
Livet kan prege oss på mange måter, gi oss utfordringer, kamper samt ta ifra oss noe vi verdsetter. Slik er livet, det sies at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere, men min påstand er at “skaden” kan også “dempe” deg. Det som ikke dreper deg, kan prege deg!
Selv om du i speilet ikke kjenner deg selv igjen, lengter etter den gamle “jeg” og uroer deg for å aldri finne tilbake til ditt normale deg, gi ikke opp. Du er enda der, langt langt inni deg selv eksisterer du enda, lever enda, du er DER! Du må bare tørre å presse deg selv frem igjen, la DU stråle ut den du er, den du er ment for å være! For du er ikke død, du puster, ikke sant? DU må tørre, våge og satse!
Aldri la noen ta ifra deg den du er!
Du er her enda, du må kanskje bare lete litt ekstra- TattoverteTanke
