Det er egentlig ikke veldig lenge til jeg legges inn, likevel sitter jeg å gnikker meg selv i hodet å blir frustrert over at innleggelsen ikke skjer fortere. Ventetiden er igrunn ikke så lang , men i et kaotisk/uryddig hode føles det ut som en evighet. Når jeg ser meg selv i speilet, er det tydelig at jeg blir mer og mer sliten for hver dag som går.
Det merkes så utrolig godt på humøret at jeg er sliten/utbrent, Jeg merker jeg er mer “sint” enn vanlig, blir fort irritert . Jeg trekker meg mer og mer bort ifra det sosiale , for å ivareta det som “er igjen” av meg frem til behandlingen starter. Jeg får den sosiale biten på jobb, og nå i disse tider holder det i massevis. Det høres sikkert veldig negativt ut, men nå gjelder det å bare “holde ut” og da er jeg en person som trenger ro og blir en slags lonewolf.
Å gå igjennom disse periodene er en del av prosessen for å bli bedre ,vil jeg påstå. Å være langt nede kan i ettertid minne deg selv på hvor du har vært og hva du har fått til. Når du endelig har klart å krabbe deg igjennom tunnelen , klatret opp trinnene på stigen , så vet du hva du virkelig verdsetter og hva som gjelder, men likevel bør man aldri glemme hvor man kommer ifra.
Jeg har fått mange meldinger av andre som sliter som endelig har valgt å be om hjelp , at mine innlegg har gitt dem det siste sparket bak. Det er tilbakemeldinger som gjør at jeg blir minnet på hvem jeg er, hva jeg står for og hvorfor jeg blogger så åpent som jeg gjør! Jeg er heldig som har dere, jeg er glad at mine ord og mine høye skrik om psykisk helse faktisk når ut til dere.
Det er når du er nede, det bare kan gå oppover-TattoverteTanke
