Den siste uka har vært utrolig tøff mot kroppen og utfordrende mot humøret, likevel har hodet mitt klart å vær tøffere, jeg har ikke lagt inn årene! Jeg er enda med i konkurransen mot meg selv , for meg selv! Jeg leder!
Jeg er nede i den laveste dose medisiner jeg kan være, neste nedtrapping er seponering. Kommende tirsdag er jeg medisinfri! (Jeg har såpass sterk viljestyrke at jeg våger å skrive at jeg er medisinfri på tirsdag)
Dette har ikke vært en smertefri reise, men jeg velger å ta den med meg videre i livet som en ressurs. Det er ikke synd på meg, disse konsekvensene og problematikken som har følgt med på veien , er jeg selv ansvarlig for. Jeg søker ikke å stakkarslig gjør meg selv.
Jeg er mer enn halveis i prosessen, men jobben starter ikke før jeg er utskrevet. Det er “lettere” å bli medisinfri enn å holde seg medisinfri. Det er først når jeg kommer hjem og tilbake til livet at den skikkelige jobben starter. Denne type jobbing med meg selv må jeg gjøre hver eneste dag resten av livet!
I over ei uke har jeg forsøkt å skrive, men konsentrasjonen har vært helt borte. Jeg svever en plass mellom virkeligheten og den kjemiske verden. Kroppen stritter imot avmedisineringen, men likevel gjør kroppen jobben med å kvitte seg med all medisinen som er inntatt. Det er en stor jobb for kroppen, noe som fører til at kroppen blir sliten og hodet ikke alltid henger med.
Jeg er nå på perm, og har planer om å senke skuldrene og tilbringe tiden med min lille familie her som består av min kjære og våres firbente.
Hver dag skal jeg våkne opp å se meg i speilet og bestemme meg for: “idag skal jeg være medisinfri” – TattoverteTanke
