Jeg er veldig opptatt av dette med at utsiden ikke er like viktig som innsiden, at det som finnes inni deg er det som teller.
Likevel er det utseende som gir første inntrykket, rart?
Jeg har fått høre flere ganger at jeg ser skummel ut, at de ikke vil krangle mot meg, osv, og dette er det første inntrykket de har fått av meg, nettopp på grunn av måten jeg ser ut, måten jeg sminker meg på og at jeg har litt blekk på kroppen.
Jeg har siden 15 års alderen vært litt ‘’røff” i sminke og stil, alltid vært litt rocket om man absolutt skal sette et ord på det. Å den stilen fikk jeg etter mye slit og kav i livet. Flere av tattoveringene er der for å dekke over arr etter selvskading. Sannheten er at jeg ser tøffere ut enn jeg er, innsiden er ikke like sort og røff, inni er jeg idag varm og forsiktig, jeg bærer store sår med meg. Sminken og måten jeg ser ut på er imaget mitt , det har vært meg i snart 15 år, og det er slik jeg er komfortabel. Jeg skiller meg ut, jeg er meg selv, og for meg er det viktig å tørre å være seg selv.
Det tidligere livet har gjort meg veldig følsom idag, veldig sårbar og det skal ikke mye til for å knekke meg. Klart det finnes kamp instinkt hos meg, men langt ifra like kraftig som det er ut som jeg har. Kan snu på det: jeg er et får i ulveklær. gir det mening?
Jeg er full av følelser, kan kanskje si at jeg har for mye følelser, jeg føler ekstra sterkt og alt for mye. Det kan til tider være slitsomt å være full av følelser om absolutt alt, det å over analysere alt! Om utseende skulle speilet innsiden til alle menneskene, hvordan hadde vi da sett ut? tenk litt over det.
Poenget med dette innlegget er å minne alle de der ute om å ikke dømme folk utifra hvordan de ser ut, hvordan de kler seg, hvordan de sminker seg, gi alle mennesker samme utgangspunkt, vær helt åpen og se forbi utseende. Værdens skumleste person kan være verdens snilleste, og den søte lille blondina kan faktisk være et monster.
ikke vær redd for å skille deg ut-TattoverteTanke