Å bekymre seg er å engste seg og uroe seg. Uroe seg for hverdagen, bekymre seg ovenfor en situasjon eller engste seg for hva som komnmer.
Som tidligere rusavhengig kjenner jeg godt til disse ubehagelige kiloene på skuldrene, men før var det enklere å ruse det bort, putte det i en boks, som desverre måtte åpnes før eller siden.
Jeg måtte håndtere disse tidligere problemene, og denne gang med et rusfritt sinn, det ble og er en utfordring. Så hva er det vi egentlig går å engster oss for? Morgendagen? Regningene? Økonomien? Eller er det helsa?
De fleste kjenner til økonomisk press, spesielt etter vi møtte på denne pandemien. Jeg er desverre en av dem, ikke fordi jeg mistet jobb eller gikk ned i lønn, men vi gikk alle i et beredskap, noe som gjorde alt verre. Hvor mange har søkt lån i denne perioden? Hvor mange har måttet lånt penger av privat personer?
Har vi klart å sette økonomien så på spill , at vi er usikre på hva fremtiden bringer, har vi virkelig klart å gå på en skikkelig smell?
Jeg er tidligere spilleavhengig, noe som har tatt ifra meg penger og selvkontroll. Jeg som alle andre i en slik situasjon gjorde det med “gode” hensikter, gevinstene mine ble ikke puttet på en konto eller invistert i noe, jeg ville hjelpe andre som sleit. Angrer jeg? Ja for jeg trodde ikke det skulle gå så langt som det gjorde, men idag er jeg spillefri. Jeg vil anbefale alle med spillekontoer om å slette, og lukke det kapittelet. Er det vanskelig, søk hjelp, det finnes mange gode hjelpeapperat innennfor dette feltet.
Mange her vil omtale meg som sterk, viljesterk og ei jente som klatret opp selv ifra den dypeste myra, men selv jeg har gjort feil, også i rusfri tilstand.
Idag begymrer jeg meg hver time, hvert minutt , den eneste gangen jeg får fri er når jeg sover ( uten om de gangene jeg våkner av at disse dårlige handlingene henter meg i marerittene)
Hvorfor skriver jeg om dette? Fordi jeg vet at alt for mange mister kontroll, alt for mye blir satt på spill, hvorfor er det i det hele tatt lov å sette seg selv i den kneiken? Og konsekvensene av disse handlingene forsvinner ikke i det du slutter å gamle, det tar tid.
Jeg skjemmes over valgene, jeg skjemmes over feiltrinnene. Men jeg har gitt dere et løfte, og det er ærlighet.
Dett er ikke et rop om empati, men et rop ut til dere som sitter i den situasjonen idag, stopp før det går for langt.
Dette er på ingen måte en lett sak å spre ut til folket, men om det bare treffer 1,2, eller 3 personer har jeg klart å gjøre noe riktig!
Jeg unner ingen å møte den smellen, vær sterk, stå imot- Tattovertetanke
