Jeg har kjempet, jeg har svettet, jeg har grått og det føles ut som jeg har gått over glasskår. Jeg kjemper fremdeles hver eneste dag, for å holde fotfeste og ikke miste fokuset!
Psyken min er mye bedre enn den har vært tidligere, men likevel er jeg ikke helt der jeg vil være, jeg er ikke helt imål. Jeg har enda et stykke å gå, enda noen trinn å klatre opp, og jeg stopper ikke før jeg er der, halveis er ikke godt nok for meg, jeg skal bli den beste versjonen av meg selv.
Jeg er psykisk syk, det står nedskrevet på papirene mine , og jeg godtar det, det er ikke en tabu for meg. For meg føler jeg kanskje at jeg har det lille ekstra, hvem sier at jeg ikke kan bruke dette til min fordel? Til å hjelpe andre? Til å få andre til å godta seg selv og evt diagnoser? Det er jo egentlig ikke noe galt i å ha en diagnose? Så lenge man har den under kontroll, og ikke lar den styre deg.
Jeg eier diagnosen,diagnosen eier ikke meg!
Psyken min idag blir litt innhentet av tidligere livsstil, og det er klart at det livet jeg har levd vil sette igjen spor og arr. Jeg er sterkt rammet av humørsvingninger i perioder, takler ikke for mye stress , og er litt for mottakelig for det negative.
Jeg er tildelt dette , dette er mine kort, og om jeg legger kortene riktig fremover vet jeg at jeg når toppen! Jeg jobber meg oppover mot den siste toppen! Den toppen jeg kan sette meg ned på, den toppen så har den store målstreken,jeg skal dit!
Når jeg får det til, så skal pokker meg du også klare det, vi gjør dette sammen-Tattovertetanke