Var det bare en blåmandag?En dårlig dag? Eller er jeg på bristepunktet?
Vel… ingen tvil om at nedtrapping er tøft , og i tillegg til andre utfordringer/belastninger gjør det ikke saken noe enklere. Folk rundt meg ramler utpå,dør og sliter. Jeg er som en magnet som suger til meg alt, jeg har medfølelse og omsorg for alle jeg kjenner ansiktet på (ok, noen faller utenfor den magnetiske effekten, men da er det en årsak bak det)
Mange tror at jeg skriver for oppmerksomheten, at jeg ønsker fokuset på meg , det kan jeg avklare her og nå er helt feil! Jeg skriver og blottlegger meg fordi jeg vil ha bort den sata#$ tabuen rundt psykisk helse. Jeg skriver ganske personlige ting her inne, men jeg tenker; om jeg våger å være åpen og ærlig om min psykiske helse , mine plager, kamper og nåværende avhengighet, vil det muligens åpne opp portalen til andre, at andre tar ordet,gir beskjed og ber om hjelp.
Jeg er ingen engel,en helt,eller en superwoman, jeg har gjort mye galt i livet, såret mange mennesker, ødelagt for meg selv og mye mer. Jeg er kun et menneske, akkurat som deg. Vi står alle ovenfor en hel masse valg i løpet av en dag, og det er der jeg må jobbe litt ekstra for “bra valgene”.
Jeg blir bedre på “bra valgene” , det ser jeg veldig godt nå når jeg reflekterer over igårdagen. Dette er en frivillig innleggelse, noe som tilsier at jeg når som helst kan pakke baggen å dra herifra. Jeg har ikke planer om å gi meg nå som jeg snart er halvveis, hva ville det gitt meg? Mer problemer! Jeg ville ramlet rett ned i kjelleren, i tillegg er det et par som hadde “ramlet” ned sammen med meg. Nei jeg gir meg ikke!
Sammen knuser vi tabuen -TattoverteTanke