Det har vært rolig på bloggen, jeg har vært hjemme på perm og prøvd å skru av omverden å bare nyte det å være hjemme med mine. Helgen har vært god, men har hatt mange utfordringer med meg selv.
Merker store endringer i humøret og energinivået. Utholdenheten lar meg ikke fokusere for lenge på noen som helst og merker kroppen jobber på høygir.
Kroppen prøver å gripe etter noe jeg jobber imot,benzodiazepiner. Selv nå som jeg kjemper så hardt med meg selv og mot mine vaner er jeg likevel like bevisst på hvem jeg er og hva jeg skal klare. Jeg gir meg ikke, ikke idag og heller ikke dagene etter.
Jeg viste at dette skulle bli en berg og dalbane, men var uvitende på hvor bratt den skulle bli. Vel… den er bratt , og brattere blir den. Det er nå det virkelig gjelder, det er fremover det blir utfordrende,utmattende og kan føles uoppnåelig, det er nå jeg må hente inn alt jeg har av krefter,ville,mot og styrke. Føttene mine skal stå plantet på bakken, og jeg holder så hardt fast i de tingene jeg ser på som mitt anker!
Angsten har begynt å komme mer og mer frem,men jeg har klart å bremse angstanfallene med pusteteknikker og det å fokusere innover på kroppen. Likevel ligger angsten der å pirker i meg, kan føles ut som den stikker meg med nåler. Her må jeg finne nye verktøy å bruke, da valiumen var “medisin”for det.
Jeg er utbrent , samtidig som jeg kan være full av energi. Jeg er deprimert til tider, selv om jeg stadig smiler. Jeg er motivert, selv om onde tanker slår meg innimellom. Tror aldri jeg har vært så ubalansert som jeg er nå. Jeg tenker det blir verre før det blir bedre!
Det er kun en vei…..å det er opp! – TattoverteTanke
