Som jeg har nevnt tidligere er jeg på “vent” til å komme inn til psykiatrien , jeg skal ikke påstå at jeg har vært på venteliste i flere måneder, men dagene blir desverre lengre, tøffere og vanskeligere for hver dag som går.
Jeg kommer meg på jobb, og det føles bra, men det er absolutt det eneste jeg får til om dagen. En 6 timers arbeidsvakt, slår meg ut resten av dagen. Jeg vil sove, og sove litt til. Jeg er utbrent,utslitt og ikke minst en som går på nåler for tiden. Gi meg styrke, gi meg energi, gi meg mot til å mestre en vanlig hverdag! For dette styret her er jeg drittlei.
Sta som jeg er, gir jeg ikke opp. Men har muligens satt meg selv på pause, strømsparing eller kall det gjerne oppladning. Jeg vet jeg har en tøff kamp foran meg, og på mine tøffeste dager kan bare tanken på den kommende kampen ødelegge dagen. Er Jeg klar? Vil jeg mestre det? Ja her og nå tror jeg det, men muligens svarer jeg kanskje annerledes på det imorgen , eller om en time? Slik er det å sveve rundt som ustabil, hvert minutt kan endre alt, det er slitsomt, jeg er sliten, selv om jeg smiler…
Innlegget her er ikke for å synes synd på meg selv, eller at dere skal synes synd på meg eller for meg, innlegget er ment for å vise styrke i det noen vil kalle svakhet og mot der noen vil mene at løpet er kjørt…
Uten de vanskelige periodene, hadde vi ikke kunnet satt pris på de gode periodene – TattoverteTanke
