Er det ikke fantastisk, når man etter en lang dag kan sette seg i sofan med god samvittighet, føtterne høyt og endelig kan la skuldrene senke seg ned? Når man kan nyte de levende lysene og se på regnet utforbi, samtidig som det lager en fin klang i vinduene idet regndråpene treffer.
Vi tenker ikke over hvor heldig vi egentlig er , vi som har tak over hodet, varme i veggene og kjærlighet i hjemmet. Har vi startet å ta ting for gitt?
Bare tanker som flyr igjenom hodet mitt akkurat nå, tenker på de hjemløse, de narkomane. Mangen vil si at de har valgt det sjøl, men for dem, føltes det ikke ut som om de hadde noe valg. Å være narkoman er ikke noe noen ønsker, og å være hjemløs, er nok heller ikke noe det er stor etterspursel om.
Likevel klarer disse menneskene å leve, og mangen av dem smiler også noen dager. Jeg tror at de virkelig setter stor pris på de små tingene, de tingene vi inni varmen tar for gitt.
Reflekter over hva vi har, ikke hva vi mangler-Tattovertetanke