Det var godt å ligge i i egen seng, det var godt å sove sammen med samboeren og hunden, det kunne føles ut som en god hotellnatt.
Jeg skulle ikke tilbake så tidlig, men utenfor disse veggene på enheten er triggerene mye kraftigere. Alt blir på en måte mer risikabelt , du blir satt på en slags prøve, å jeg er ikke klar for denne prøven. Jeg gjorde ingenting galt, har forholdt meg til medisin lista jeg fikk med meg ( men jeg valgte å komme tilbake før jeg evt hadde tatt et dumt valg)
Jeg er såpass i ubalanse at jeg kunne funnet på å ta et dumt valg, jeg vil ikke ta det dumme valget, så da var det bare å forsikre seg om at det ikke var mulighet for det.
Jeg er sliten , sliten av å sloss med mine monstre. Jeg er sliten av at kroppen har en slags sultfølelse , mens sinn, tanker,drømmer og fremtiden er mettet av dette kaotiske kjemiske rouletten. Det kan føles ut en djevel på den ene skulderen og en engel på den andre. Foreløpig er det stemmen til engelen som er høyest.
Idag er det lørdag, og det vil si lørdagskos her inne på avdelingen. Jeg kjenner jeg kanskje har et behov for å være litt alene idag, slappe av og bare ha det stille rundt ørene. Kanskje en hvil , litt meditasjon? Vanligvis ville jeg gått meg en tur, og idag kan jeg absolutt ikke skylde på været, for det er nydelig idag. Likevel orker ikke kroppen, den har satt seg i vranglås. Jeg trenger hvile, lukke øynene å la tankene fly langt langt avgårde.
Uten tøffe dager, hadde jeg ikke kjent på de gode – TattoverteTanke
