Har du noen gang følt at du ikke lever , at du bare eksisterer?
Livet er til å leves,hver dag,her og nå, hvert øyeblikk! Jeg pleier å si: lev hver dag som om det er den siste. Da snakker jeg ikke om at du skal skulke skole/jobb , selge hus å reise til las vegas å blåse opp alt av pengene. Her snakker jeg om å godta deg selv, ta vare på de rundt deg, ring en ekstra gang til den gode tanten, ta et impulsivt besøk innom bestemora di. Tilgi, elsk, lev og le!
Det å føle at man bare eksisterer er jo så bortkastet, livet skal være bra! Så hvorfor må man til tider få besøk av denne følelsen? Hvorfor setter denne forferdelige tankegangen seg i sinnet vårt?
Jeg fikk denne følelsen når mamma ble syk med kreft. Igjennom hele prosessen , fra hun ble syk til hun 4 mnd etter ble gravlagt. Jeg mistet noe som var viktig for meg, det føltes ut som om jeg døde sammen med henne den dagen.
Det gikk en stund før jeg skjønte at det var hennes liv som var over, ikke mitt. Det var mamma sitt hjerte som ikke slo lengre, jeg hadde puls.
Når man møter motgang kan denne følelsen komme, alt blir sort/hvit. Dagene, tankene og ikke minst følelsene. Psyken samkjører ikke med kroppen, det er full kollaps.
Det er likevel lys i tunnelen, det går over, hvordan og når kommer ann på hver enkelt og om man søker hjelp for det. Det er nemlig ikke noe enkelt å takle alene, så hjelp og støtte kan være høyst nødvendig.
Lev livet her og nå- TattoverteTanke
